Mine tanker rundt den kommende sesongen

Det er midt på natten i Trøndelag. Jeg tenker at det kun er noen få dager til vi plutselig skal spille om poeng igjen, og nervene har endelig sneket seg tilbake. Gatelysene her jeg bor, har kommunen valgt å slukke fullstendig. Det gir meg jo en følelse av at sommeren nærmer seg slutten, men selv om det i og for seg ikke er så hyggelig, så har man det liggende bak i hodet at det også betyr seriestart. Fotballen har vi (hvert fall jeg) prøvd å glemme helt en periode, spesielt med tanke på hvordan fjorårets sesong ble avsluttet. Når man blir sparket i ansiktet på den måten, er det ikke mulig å reise seg å fortsette med livet som om ingenting har skjedd. Det gjorde veldig vondt, og det gjør det jo for så vidt fremdeles.

Dette er tungt å fordøye.
Dette er tungt å fordøye.

Likevel prøver jeg å se fremover. Jeg vet jo at scum ikke kommer til å klare seg i Premier League (spesielt ikke med de draktene), så gjenstår det å se om vi møter de i heisen eller om vi må partere kanari på Portman Road i løpet 2016/17 sesongen. Nok spøk, alvoret begynner jo snart igjen.

I motsetning til de største klubbene i verden, må Championship-supportere nøye seg med 2-minutters klipp på YouTube fra treningskampene. Vi slipper heldigvis å spille meningsløse kamper i Asia, som av en eller annen grunn får et kult navn og liksom betyr noe. På en måte er det litt sjarm. Vi har ikke ubegrenset med tilgang til laget vårt, og de to minuttene vi blir servert med av dårlig kamerakvalitet er faktisk litt morsomt. Det skal være litt utfordrende å holde med lille Ipswich, selv om det for ti år siden var noe helt annet. Da ventet jeg en uke av gangen for å se hvilke spillere vi hadde signert i den ukentlige versjonen av «Tips».

Hvis jeg skal forsøke å tenke litt fremover, så må jeg gjøre det på en oversiktlig og ordentlig måte. Derfor har jeg satt opp en liste med nøkkelpunkter som jeg ønsker å ta en nærmere titt på, og finne ut hvor vi står i forhold til fjorårets sesong.

Som jeg var inne på litt tidligere, så er det noen av spillerne vi har signert denne sommeren som jeg enkelt og greit ikke har sett. Mye grunnet de klippene på to minutter. Man kan ikke si stort om en fotballspiller på så kort tid, gitt.

Jeg vil vurdere kvaliteten på de vi har signert opp mot spillerne i tilsvarende posisjoner fra den foregående sesongen, samtidig som jeg analyserer om de posisjonene vi hadde størst problemer med forrige sesong har blitt fikset. Det er naturligvis en krevende prosess å vurdere noe man ikke vet før ligaen blir sparket i gang, men jeg gir det likevel et forsøk.

Jeg tar utgangspunkt i at vi spiller 4-4-2.

Målvakt: Jeg mener at Bialkowski er et bedre alternativ enn Dean Gerken, som spilte samtlige kamper til november forrige sesong. Likevel ble jeg og Josimar-redaktør Frode Lia – enige om at den polske burvokteren vår ikke holder mål (eller ballene unna mål…). Vi sto der på Carrow Road og så opprykksdrømmen forsvinne, og i samme slengen fikk vi også se at Bartman som vi kaller han – gjorde to kostbare feil.

Det store spørsmålet er om han starter denne sesongen, for det er jeg jammen ikke sikker på. I følge rapportene har Gerken slitt i pre-season, så uansett hvem som starter for oss mot Brentford – er jeg noenlunde bekymret.

Konklusjon: På samme sted som i fjor. En posisjon vi definitivt må forbedre.

Makter Bialkowski å motbevise kritikerne?
Makter Bialkowski å motbevise kritikerne?

Forsvar:

Høyreback: Chambers fortsetter nok på samme plass som i fjor, til tross for gode rapporter rundt den lovende unggutten Josh Emmanuel. Jeg tror uansett at Mick går for det trygge, og kapteinen vår er et knirkefritt valg på den siden. Det er ikke helt utenkelig at Parr får spilletid der, men da tror jeg Tommy Smith på vike vei på stopperplass. Jeg sliter med å se at Chambo blir benket. Elliott Hewitt er ikke i klubben lenger, men han var uansett mye på utlån i fjor.

Konklusjon: På samme sted som i fjor, kanskje litt forsterket med tanke på Emmanuels progresjon.

Chambo blir nok høyrebacken vår.
Chambo blir nok høyrebacken vår.

Midtstopper: Inn har egentlig ingen kommet, med unntak av den unge waliseren Josh Yorwerth. Det er i likhet med Emmanuel – snakket veldig varmt om denne gutten, men jeg kjenner vår pragmatiske manager for godt til å se at han skal vrake en av de tre «trygge» stopperne våre. Berra, Smith og Chambers er urokkelige i midten. Tror heller ikke at Matty Clarkes utlån til Pompey har mye å si for resultatene våre.

Konklusjon: På samme sted som i fjor.

Presset er veldig stort på Tommy Smith.
Presset er veldig stort på Tommy Smith.

Venstreback: Denne posisjonen er det knyttet stor spenning rundt. Da en skandinavisk venn ved navn Jonas Knudsen har spasert inn dørene på Portman Road. Det snakkes varmt om denne gutten, og dersom han lever opp til de omtalene han har fått fra DK, skal vi ikke se bort fra at vi har hentet enda en gullkalv på venstreback. Det faktum at han har fått utdelt nummer 3 tyder også på at han er tiltenkt en plan i startelleveren umiddelbart. Han får likevel konkurranse fra Parr, og om han slurver så er ikke veien mot benketilværelse lang.

Jeg er «som kjent» ikke en stor tilhenger av Mings, så denne overgangen har jeg krystallklar tro på. Knudsen sa også i intervjuet at han løp mye, kaster ufattelig langt, liker å forsvare seg og slår gode innlegg. Det høres faktisk ut som lørdagsgodteriet til Mick det. Snadder.

Konklusjon: Jeg tror vi er forsterket på venstreback

"Den nye Rory Delap".
“Den nye Rory Delap”.

Høyre midtbane: I likhet med venstrebacken, har jeg stor tro på at dette er en posisjon der vi opplever å være vesentlig sterkere. I fjor spilte den «hodeløse kyllingen» Paul Anderson i denne posisjonen, og selv om Ando var en kar jeg likte veldig godt, så var det noe hodeløst over spillestilen hans. Mye frem og tilbake og litt hulter til bulter. Inn har unge Ainsley Maitland-Niles kommet, på lån fra gigantiske Arsenal. 17-åringen har storspilt i treningskampene, og snakkes ufattelig varmt om. Jeg vet at man ikke skal si mye om draktnumre, men når du deler ut nummer 7 til en så ung spiller – så må det være med tanke på at han skal spille for førstelaget. Jeg tror dog at han vil variere en del i prestasjonene, så jeg prøver å være litt forsiktig med å frelse han fullstendig. Uansett så kan det ikke være mye tvil om at det er en spennende signering.

Vi kan heller ikke glemme at Teddy Bishop kan bekle denne rollen.

Det som bekymrer meg litt med denne overgangen er at de «samme type spillerne» som Mick har signert tidligere, har aldri egentlig slått til. Hurtige, tekniske og uforutsigbare vinger med en x-faktor har stort sett slitt benk, eller i verste fall råtnet på reservelaget (Stewart, Graham, Doherty, Adekunle). Skal ikke slakte Ainsley på grunnlag av hva andre har gjort, men jeg mistenker at det skal noe spesielt til for å overbevise McCarthy på akkurat denne posisjonen.

Konklusjon: Veldig forsterket (forhåpentligvis).

Ainsley Maitland-Niles kan bli venstrebackenes verste mareritt.
Ainsley Maitland-Niles kan bli venstrebackenes verste mareritt.

Sentral midtbane: Inn har Giles Coke og Jonathan Douglas kommet. Ut har Anthony Wordsworth gått, selv om han knapt kan nevnes med tanke på såpass lite involvering i førstelaget i fjor. Det som fort blir veldig relevant er at den lokale yndlingen Luke Hyam er ute i mange måneder, så forsterkningen av Jonathan Douglas nå nylig var ekstremt kjærkommen. Han er en spiller jeg alltid virkelig har hatt sansen for. Giles Coke derimot tror jeg ikke kommer til å spille større rolle enn som en squad-player, men det trenger jo ikke være negativt, siden konkurranse om plassene aldri har drept noen. Den store problemstillingen i dette tilfellet er hvem som må vike vei dersom vi velger å kun bruke to sentralt på midten. I mine øyne er det Kevin Bru, Douglas, Skuse og Bishop som må kjempe knallhardt om to plasser. Så kommer Coke bak der igjen.

Jeg tror fort at Mick velger å stille med Douglas og Skuse i bortekamper, eller eventuelt slenge inn Bishop der og spille med en tight tre-er dersom det trengs i forhold til hvordan motstanderen spiller. Frykten for at stortalentet Bishop blir benkesliter, er definitivt til stedet.

Konklusjon: Absolutt forsterket.

"Dougie" kan bli vår nye midtbanesjef.
“Dougie” kan bli vår nye midtbanesjef.

Venstre midtbane: Ut har Stephen Hunt gått, og godt er det. Inn har Ryan Fraser kommet, enda en ung spiller. Jeg tror enkelt og greit at Fraser vil okkupere denne posisjonen, med mindre Tabby storspiller og viser seg verdig en startplass. I utgangspunktet tror jeg likevel at denne plassen er tiltenkt vår nye lånespiller fra Bournemouth.

Tabb er ingen dårlig spiller, tvert om. Jeg mener han er voldsomt undervurdert og fortjener mer kred enn han får, men om han får mye spilletid denne sesongen er jeg ikke like sikker på. Det er derimot en stor sjanse for at han starter borte mot Brentford. Det er jo tross alt et ganske «trygt valg».

Konklusjon: Forsterket. Slightly.

Tabby kjenner vi alle godt til.
Tabby kjenner vi alle godt til.

Angrep: En av de posisjonene jeg personlig har knyttet meg mest spenning rundt denne sesongen. Inn har Brett Pitman og Larsen Toure kommet, og ut har Stephen Hunts bror; Noel – gått.

Spisskabalen denne sesongen skal Mick McCarthy og Terry Connor slite godt med å legge. Daryl Murphy, David McGoldrick, Freddie Sears og nevnte Brett Pitman, er alle spillere som er gode nok for Championship, og som har vist at de fortjener å spille for oss.

Jeg tror at vi velger å gå for det som fungerte greit mot slutten av fjorårets sesong. Freddie og Murphy på topp blir nok oppstillingen mot Brentford, men det er ikke bare-bare, med tanke på at McGoldrick har vist lovende takter i treningskampene. “Didz” som McGoldrick bare kalles, har jeg kjempestor tro på, og jeg har en følelse av at han kan bli Ipswich Towns toppscorer.

For min del er det ikke så nøye hvem som spiller på topp. Såpass sikker føler jeg meg på de vi har der oppe nå.

Wildcardet er og blir godeste Larsen Toure, en av de mest absurde signeringene jeg har sett på årevis. En mann som får oftere utvisning enn han scorer mål – og det er ikke særlig lovende for en angrepsspiller. Han blir det offensive svaret på Giles Coke, og får nøye seg med å være femtevalg i kampen om plass en eller to.

Spennende å se blir det, og laguttaket mot Brentford trenger ikke bety at det forblir slik resten av sesongen.

Konklusjon: Litt forsterket.

Personlig så tror McGoldrick får et "nytt" gjennombrudd i år.
Personlig så tror McGoldrick får et “nytt” gjennombrudd i år.

Er vi forsterket fra i fjor?

Jeg mener absolutt det, men hullene fra forrige sesong (spesielt på keeperplass), har vi fremdeles til gode å ordne helt opp i. Kantproblemene vi har hatt tidligere er forhåpentligvis fikset, og dersom midtbanespillerne våre også bidrar med noen mål av og til – har jeg kjempestor tro på at denne sesongen blir positiv.

Forventninger:

I år må vi ha lov å forvente å være der oppe i toppen, og det tror jeg fort kommer til å skje også. Diverse aviser spår oss faktisk på en play-off plass, så det kan jo bety at de har lest innlegget mitt og hvor sterkt mislikt jeg føler at vi ble i fjor. Jeg forventer at vi blir farligere offensivt, mye på grunn av vingene vi har signert, men også siden vi har hentet det som skal være en målfarlig midtbanespiller i Douglas. Topp 6 må være målet også i år.
Slik tror jeg laget kommer til å se ut:

Som jeg var inne på så kan det fort skje små endringer her, og spådommene mine på laguttak stemmer stort sett aldri med det vi ser når oktober-november kommer. Jeg gir det likevel et frekt forsøk.

top11

Styrker: Jeg er ganske overbevist om at det er i det offensive våre styrker ligger når vi nå entrer sesongstart. Det vil jo vise seg om vi ikke får inn en til defensiv spiller, men med fem gode spisser, farlige vinger og en eller to offensivt innstilte midtbanespillere – kan vi fort bli veldig farlige fremover i år.

Svakheter: Den åpenbare svakheten vår er på keeperplass, og det tror jeg de fleste involvert med Ipswich Town ser. Slik vi har prestert i pre-season er jeg også litt bekymret for hvordan vi skal opptre defensivt. Berra og Smith har ikke sett like solide ut som tidligere.

Mitt tips: Vi har ikke det beste laget i ligaen, men det er ikke det som gjør oss så vanskelige å overkomme heller. Lagmoralen er forhåpentligvis på topp, og det tror jeg vil bringe oss positive opplevelser også denne sesongen.  Jeg velger å spå oss på en 5. plass – hakket over fjoråret. Det jeg ser lysest på er at vi ikke er like avhengige av målene til Murphy som i fjor, med tanke på at Pitman, McGoldrick, Sears og kanskje til og med Toure – kan bidra med scoringer og godt angrepsspill.

Nå gleder vi oss!! COYB

 

Ukas portrett: Bli kjent med lederen for Supporterunionen

10kjappe3

Trond Fuhre er en lidenskapelig Birmingham City-supporter av de sjeldne. Han ble oppvokst på Gran på Hadeland og drev aktivt med fotball til han var 25 år gammel. Fuhre var ingen dårlig fotballspiller, og landslagssamlinger på gutte- og juniornivå understreker nettopp dette. Hans engasjement for England og Birmingham er beundringsverdig, og han bidrar virkelig til å forbedre supporterkulturer blant nordmenn, da hans verv som leder i supporterunionen for britisk fotball har vært et faktum siden 2010.

Fotballentusiast er heller ikke feil å bruke om denne mannen, og hele 105 (!) stadioner har han besøkt i henhold til hva som er godkjent av SBFs regelverk. Hans forhold til Midlands-klubben oppsto i løpet av sesongen 1976-77, og alt var takket være en enkeltkamp mot naboene fra Leicester. 4. desember var datoen, det var iskaldt i luften og banen hadde nok ikke blitt godkjent for fotballsparking på denne dag i dag. Hjemmelagets målvakt Mark Wallington og de andre revene ble rundspilt på spektakulært vis, og det bekreftet også resultatet 6-2.

Jepp, Groundhopper er ordet.
Jepp, Groundhopper er ordet.

For Trond var helt unikt å se sitt fremtidige favorittlag kjøre over Leicester på Filbert Street på en så grov måte, men det var noe annet som gjorde denne dagen helt ekstraordinær. Birminghams angriper Kenny Burns scoret tre av målene i totaldominansen, og da blant annet kampens aller siste nettkjenning. I etterkant av denne kampen hadde Gran-gutten lest at spilleren som sørget for lagets sjette mål den gitte sesongen, ville få en sportsbil fra en lokal bilforretning med en verdi på £3000 som belønning. Selv om Burns kanskje var egoistisk foran mål av det positive slaget, var han absolutt ikke det når det kom til hans utenomsportslige væremåte. Spydspissen valgte faktisk å selge bilen og dele pengene med resten av sine lagkamerater.

Det er med stor ære jeg kan presentere en av Norges aller ivrigste fotballtilhengere.

Hva gjør deg virkelig stolt av å holde med de blåkledde?

Birmingham City er en skikkelig fotballklubb med en lang og stolt historie. Jeg føler en veldig tilhørighet til klubben og er veldig kry over å være City-supporter. Vi har alltid vært en underdog-klubb, noe som jeg som personlighet passer godt med.  I løpet av mine år som “Brummie” har jeg også vært så heldig å blitt kjent med organisasjonen på innsiden, og mange av mine beste og nærmeste venner bor i den store Midlands-byen. Jeg klarer heller ikke å fortelle hvor stolt jeg er av å holde med Brum, uten å nevne at vi har en fantastisk kampsang. “Keep Right On to the end of the road” som forteller mye om BCFC. “We are Birmingham City and we never give up!”

*KRO (Keep Right On) har blitt et ikonisk begrep i City-miljøet.

Hva ville du endret i klubben dersom du hadde hatt sjansen?

Det er utrolig mye bra med klubben MIN, men det er naturligvis elementer man kunne tenkt seg å endre på. Dersom vi hadde blitt kjøpt opp av en person som har sterk tilknytning til Birmingham og England kunne vi endelig følt at klubben er i trygge hender. De siste årene derimot, har det vært en såpeopera uten like – og spesielt etter Carson Yeung kom trallende inn dørene i 2007. Nå finner han seg selv i fengsel, takket være hvitvasking. Heldigvis er han fjernet fra alle verv i styret og i holding selskapet, og det vet jeg mange “bluenoses” setter pris på. Vi befinner oss nå på Hong Kong børsen gjennom selskapet «Birmingham International Holdings». Nå er vi takknemlige for at organisasjonen blir ledet av Panos Pavlakis, som gudskjelov har snudd mye av det negative om til noe positivt. Mitt tips for den kommende tiden er at noen kjøper opp klubben innen 2 år.

Han er nok ikke den mest populære mannen i Birmingham.
Han er nok ikke den mest populære mannen i Birmingham.

Hvor god tålmodighet har egentlig en Brummie med tanke på alt som har skjedd de siste årene?

Jeg er født med stor tålmodighet, men enkelte har ikke vært så heldig. Noen har valgt å holde seg borte fra klubben siden nedrykket fra Premier League i 2011. Det skyldes hovedsakelig alt rotet med Carson Yeung og hans helt ukjente medspillere, så det skal ikke legges skjul på at det har vært utfordrende. Vi har opplevd en forferdelig periode siden Championship-tilværelsen ble et faktum for fire år siden. Selv om totalinntrykket kanskje er at det har vært katastrofalt, så åpnet det faktisk ganske lovende. Chris Hughton kom godt i gang og sørget for play-off semifinale, i tillegg til at vi allerede hadde en ligacup-triumf og Europa League-deltakelse i lomma.

Deretter spaserte  Lee Clark inn dørene på St. Andrews, og siden det vant vi knapt en hjemmekamp. Samtlige tilknyttet City rister sannsynligvis på hodet når de minnes denne perioden. Hvordan vi maktet å holde oss i divisjonen for et par sesonger siden er en gåte. Hadde det ikke vært for pannebrasken til Paul Caddis fire minutter på overtid den siste og 46. serierunden, ville vi nå vært et nivå 3-lag.

Øyeblikket Birmingham berget plassen med et nødskrik.
Øyeblikket Birmingham berget plassen med et nødskrik.

Clark tok til slutt hatten sin og gikk, og ble erstattet av tidligere Blues-spiller Gary Rowett, som ble hentet fra League Two-klubben Burton Albion. Siden har det bare gått oppover, og Rowett har sørget for gjenvunnet tro og entusiasme blant de trofaste supporterne våre. Vi kan endelig kjøpe spillere igjen, slik at vi forhåpentligvis kan bite godt fra oss i Championship denne sesongen.

Hva er ditt aller beste minne med Birmingham City FC?

Mitt første og største minne var da vi sikret opprykk til Premier League etter Norwich City ble slått i straffesparkkonkurranse på Millennium Stadion i 2002.

Jeg hadde sammen med min gode Blues-venn Knut Roger Hansen tatt turen over for å se det som skulle bli et nervedrama av dimensjoner. Vi holdt på å dø av nerver allerede før kampstart. Det var helt grusomt. Det toppet seg da manager Steve Bruce ga matchballen til 18-år gamle Darren Carter, som også var født med Birmingham City-blod. Tilliten viste seg å være berettiget, da unggutten på rolig vis sendte keeper feil vei, og sørget for at 31 tusen Brummies kunne feire et etterlengtet opprykk til toppdivisjonen.

Trond og sitt reisefølge fra opprykksfinalen i 2002.
Trond og sitt reisefølge fra opprykksfinalen i 2002.

Selve øyeblikket husker jeg ikke stort av, men det lille som hukommelsen min får tak i, er jo selvfølgelig veldig spesielt. Jeg våknet på en måte fra en våt drøm, og holdt rundt et menneske som jeg aldri noensinne hadde sett før. Naturligvis langt fra der jeg hadde seteplass. Mitt reisefølge dro det enda litt lenger, og løp ut på banen i ren ekstase. Den helgen glemmer vi nok ikke med det første. Eller noensinne.

Hvordan er kampopplevelsen i England annerledes nå enn på 70/80-tallet?

Jeg opplever faktisk en kjempestor forskjell, særlig hvis vi strekker oss tilbake til 70-tallet. Den gangen var det rom for arbeiderklassefolk på tribunen, uten at de måtte tømme lommeboka fullstendig for kun en kamp. Dette gjelder i alle høyeste grad de øverste ligaene, men fotballen har også generelt fått en vridning mot en middelklasse-sport.

Dette blir dyrt for mange engelskmenn.
Dette blir dyrt for mange engelskmenn.

Selve kampopplevelsen var også av et helt annet kaliber, på alle mulige måter. Hooligansmiljøet florerte, man erfarte at det var trøkk rundt hele stadion (ikke bare små seksjoner som det er i dag), og som oftest var det en helt annen inngang til kamp også. Med tanke på at det var såpass få turister på den tiden, så var det gjerne kun lokale supportere hos de forskjellige klubbene. Dette bidro til at man følte en sterkere tilknytning til byen som laget representerte, og da ble det en naturlig «by-krig» for et hvert ligamøte.

 

Urinering både på og utenfor stadion sørget for at det ikke akkurat var en velduftende opplevelse å gå på kamp på den tiden. Likevel kan jeg ikke si annet enn at jeg savner den tiden voldsomt. Ståtribuner og kampbilletter som ikke kostet skjorta. Vi kunne virkelig ikke klage. Som supporter var det enklere å sammenlikne seg med spillerne på banen, og selvfølgelig det klassiske med at man kunne møte nettopp dem på puben etter match. Det skjer ikke i dag.

Trond møtte ikke Demarai Gray på puben, som det kanskje ville vært i gamledager.
Trond møtte ikke Demarai Gray på puben, som det kanskje ville vært i gamledager.

Hva skiller en “Bluenose” fra en hvilken som helst annen supporter?

Det er bare noe med våre fans som jeg liker og synes er helt herlig. Vi vet at vi ikke følger Barcelona, og har med det også en flott selvironi. Med tanke på at majoriteten av Birmingham-supportere tilhører arbeiderklassen, er det også naturlig at dette gjenspeiles i tribunekulturen. Det kan jo hende at andre gjør det, men jeg har hvert fall bitt meg merke i at vi ofte tar tak i detaljer på bortekamper og spinner på det helt til fløyta går. Om det er en spiller, vakt, dommer eller hjemmefansen, spiller ingen rolle. Det blir uansett en spesiell atmosfære på stadion, noe en ekte Brummie vet å sette pris på.

Likevel er det en materialistisk ting som kanskje skiller seg ut mer enn noe annet, og det er Birmingham City-fans’ bruk av sixpence på match. Dette er tradisjon, og har økt i omfang etter den populære BBC-serien “Peaky Blinders” ble sendt på nasjonaldekkende TV. I tillegg til den berømte flatcapen, har også en rekke av våre mest dedikerte supportere en fascinasjon for gullkjeder (ofte tykke) med vår logo i anheng.

Trond bruker selv en sixpence.
Trond bruker selv en sixpence.

Hva irriterer deg virkelig med fotballsupportere? 

Jeg kan ikke si at jeg beundrer supportere som slenger dritt, usaklige meldinger og personangrep over nettet til hverandre. Det er mange som ikke hadde tatt skade av å fått påspandert et oppdragelseskurs!

Stort sett er det ikke mye jeg blir oppriktig irritert over, men som den fotballglade mannen jeg er så må jeg si at jeg setter pris på fans som har respekt og litt kunnskap om andre klubber enn sin egen.

Hvordan fungerer den norske supporterklubben?

Vi er en av de eldste supporterklubbene i Norge etter vi ble etablert i 1981. I mange år var medlemsbladet «Blues Info» en gjenganger i postkassa, men de siste årene har vi kun vært på nett. Hjemmesiden vår (www.bskn.info) er i drift, men det er i likhet med mange andre supporterklubber – på Facebook det er mest liv. På det flotte samlingsstedet har vi daglige oppdateringer og det er også gode muligheter for å holde kontakt med andre likesinnede medlemmer. Vi burde kanskje vært flinkere på det å arrangere kollektive turer, men ofte er det smågrupper som reiser over til «vårt andre hjem», slik at det uansett blir en slags fellestur.

Vår dyktige bidragsyter Martin Kolsrud har i år startet en ny vri, ved å lage en årbok som på mange måter vil være en erstatning for medlemsbladene vi ikke gir ut. Supporterklubben vår har alltid hatt god kontakt med moderklubben, og tradisjonen tro reiser vi over til siste seriekamp hvor undertegnede har delt ut prisen «Player of the Season Award».

Kunne du noensinne byttet klubb, eller er din lojalitet til Birmingham City endelig?

Om mitt lag skifter navn, logo og spiller sine kamper utenbys kan nok noe sånt fort forekomme. Da er nok en protestklubb som for eksempel Small Heath FC et alternativ.

Hvor er dere om ti år? 

Da tror jeg Birmingham City spiller i Premier League. Men husk, vi snakker om en klubb som tradisjonen tro vil få “joys and sorrows too”.

 

Denne midlertidige og jubileumsfylte logoendringen sørger nok ikke for klubbytte hos Mr. Fuhre...
Denne midlertidige og jubileumsfylte logoendringen sørger nok ikke for klubbytte hos Mr. Fuhre…

Beste og verste spiller i din levetid:

Best: Trevor Francis. Vi kaller han bare «The Golden Boy» – en fantastisk fotballspiller som har sterk tilknytning til klubben fremdeles.

Verst: Anders Limpar. Mannen var en fullstendig fiasko.

Favorittspiller noensinne:

Den er enkel. Kenny Burns.

Hatklubb: 

Hat er nok ikke riktig ord, men skal ikke legge skjul på at jeg misliker Aston Villa.

Norge eller Brum:

Jeg er nordmann og man skal ha respekt for det, men jeg føler meg som halvt engelskmann. BCFC 100%.

Borte- eller hjemmekamp:

Jeg elsker jo St. Andrews, men bortekamp er noe helt spesielt, så da må jeg gå for det.

 

Fotballens oversette

Media rapporter daglig og i det uendelige om hvilke spillere som kanskje skifter klubb, hvilke sko mangemillionærene på Barcelona bruker og hvorfor Martin Ødegaard ikke bør gjøre ditt og datt. Det renner nesten over. Jeg har siden jeg begynte å følge med fotball følt at det er elementære ting i den vakre sporten vår som aldri får en fortjent dose med oppmerksomhet og verdsettelse. Hvorfor blir vi alltid oversett og satt til side? Vi som faktisk sørger for at ordinære fotballspillere som Mario Balotelli, Jozy Altidore og Erik Lamela tjener ubegripelige mengder penger. Jeg snakker selvfølgelig om fotballsupportere.

For noen kan det være vanskelig å forstå at limet i fotball snart er i ferd med å se seg lei. Begeret har allerede rent over for enkelte, og det som egentlig ikke skal være mulig for en fotballsupporter, har i noen klubber faktisk skjedd. Nå er det ikke bare spillere og pompøse managere som skifter beite lenger. Det man har betraktet som en selvfølge har i ekstreme tilfeller fått nok. Høye billettpriser, den økende distanseringen mellom klubb og supportere, og selvfølgelig en skremmende økonomisk inflasjon som aldri tar slutt er noen av nøkkelelementene. Likevel kommer vi alltid tilbake. Vi er jo tross alt fans. Klubbskilsmisse er i praksis nesten umulig. Når man først har bundet seg til et lag er det vanskelig å ta en brå avskjed. Men likevel er det ikke helt utelukket. Utrolig nok.

Football - FA Premier League - Liverpool FC v Stoke City FC

«At the end of the day», så er det jo klubbene selv som ofte setter suksess og gode resultater foran den familievennlige klubbfølelsen – som jeg vet av egen erfaring at supportere setter veldig stor pris på. Båndet til lokalsamfunnet og omgivelsene rundt viskes i noen klubber fullstendig bort. Selv om Arsenal kanskje gjør det bra på banen, kan det umulig være særlig stas for gamle Bradley på 64 år – som har vært sesongkortholder i mange år, å se at han rett og slett ikke har råd til å følge klubben i sitt hjerte lenger.

Suksess skal i mine øyne ikke komme for en hver pris.

Selv om klubbene har hovedansvaret, så er jeg også skuffet over hvor populistisk stoff som flyter ut gjennom de ulike mediene. Mange vil sikkert lese om de enkle og lettfordøyelige tingene, men stemmene til de som gjør sporten såpass populær bør også komme i søkelyset.

 

Jeg har med denne siden en visjon. En tanke og en målsetting om å fremme supporterne og det jeg mener er med på å rettferdiggjøre uttrykket «the beautiful game». Hver mandag fremover kommer jeg til å bli bedre kjent med en ny supporter fra unike og helt forskjellige fotballklubber. Hva mener de oversette menneskene om hva som foregår i klubbene deres? Hvilke utfordringer har man ved å holde med akkurat DET laget?

Spørsmålene er mange, og meningene er sannsynligvis ikke spesielt kortfattede heller.

10kjappe2

Geir Ingvald Jacobsen var i en årrekke fast bestemt på å holde hver eneste fotballtur på under tusenlappen. Det inkluderte naturligvis losji, transport og kampbilletter, og med noen harde, helt gratis overnattinger på flyplassbenker – ble det faktisk ganske overkommelig for Hamar-væringen. De siste sesongene derimot, har økte priser, en synkende krone og “slapp økonomistyring” som han selv kaller det – vært med på å bidra til at turene har fått en noe dyrere prislapp. Nå estimerer 47-åringen at hver kamp havner på omtrent 1250 kroner. Ganger vi dette beløpet med antall kamper han har vært til stede på, så kan vi trygt si at pengeforbruket er på et ganske lidenskapelig nivå. Tidsbruken er heller ikke til å kimse av, og to døgn per match har blitt normen.

På denne dag, kan Jacobsen stolt si at han har overvært hele 222 Ipswich-kamper fra tribuneplass, og da kan det ikke være noen som helst tvil om at han fortjener all mulig respekt for den enestående klubblidenskapen han viser.

Geir Ingvald og noen Town-spillere med en meget akseptabel selfie.
Geir Ingvald og noen Town-spillere med en meget akseptabel selfie.

Hva er Ipswich Town for deg?

Verdens beste fotballklubb som jeg i perioder av året er altoppslukende opptatt av.

Hva mener du egentlig om pragmatiske manageren deres?

Mick McCarthy er enkelt og greit en fantastisk mann. Jeg har vært heldig som har opplevd han på nært hold, både på pressekonferanser og andre tilsetninger. Han har en helt egen evne til å eie rommet fullstendig under pressekonferansene. Det oser av autoritet. Vi må heller aldri glemme at han berget klubben da vi var i fritt fall etter fiaskoårene med Roy Keane og Paul Jewell. Det sølet han ble etterlatt med tok noen måneder å vaske ordentlig opp. Om han ønsker å opprettholde entusiasmen blant supporterne også neste sesong, er vi avhengige av ytterligere fremgang. Altså 5. plass og en plassering opp til 2015/15 sesongen.

Han er kanskje en gammeldags managertype – som jeg har inntrykk av at overlater mye ansvar til assistent Terry Connor, men vi kan ikke ta noe bort fra suksessen som han virkelig har hatt. I motsetning til mange andre fotballtrenere, er nok ikke McCarthy like opptatt av fotballferdigheter og fintereportuar. Samhold og gode holdninger er det helt forventet å ha, og riktige spillertyper har han en bra historikk med å signere.

Som jeg var inne på, så er han en “old fashion” manager, men så lenge den enkle fotballen gir resultater – kan vi virkelig ikke klage.

Mick McCarthy er en kulthelt i Ipswich.
Mick McCarthy er en kulthelt i Ipswich.

Hva peker seg ut som ditt beste minne som en “Tractor Boy”?

Det kan ikke være mye tvil om at det er opprykksfinalen i 2000 mot Barnsley. Erindringene begynner å bli litt vage, men det jeg husker er jo selvsagt utelukkende positivt. Jeg og reisekompis Sigve tok i alle fall første tog tilbake til Ipswich etter kampslutt, der det ble to døgn på loffen og mye moro. Tilbake i London to dager senere rakk vi så vidt innom hotellet for å hente bagasjen, før vi vendte hjemover.

Hvordan takler du opp- og nedturer?

Nedturene rister jeg heldigvis av meg i løpet av en knapp halvtime. Medgang? Aner ikke, men jeg tipper jeg ville vært en ufordragelig medgangssupporter.

Hva får deg til å reise over så ofte?

Det er rett og slett avhengighetsskapende. Hver vår bestemmer jeg meg alltid for å redusere reisingen, men så kommer terminlisten. Planleggingen begynner, reiser samordnes med andre norske Town-supportere, billigflybilletter bookes og plutselig sitter jeg der med tjue ventende turer for den kommende sesongen.

Hva gjør deg stolt av å være Town-fan?

Tradisjoner og klubbhistorien. Ipswich er en ordentlig fotballklubb med vaskeekte sjel.

Tror du at klubben noen gang vil være like suksessfull som historien tilsier?

Nei, på ingen som helst måte. Ipswich vil aldri bli blant landets ledende klubber igjen. Men når «middelhavsfarere» som Stoke, West Bromwich, Southampton, Crystal Palace og Swansea kan få et godt fotfeste i toppdivisjonen, er det ingen grunn til at vårt lag ikke skal makte det tilsvarende. I nyere tid ser vi også at lag som Wigan har vunnet FA cupen, da skal det også være muligheter for våre gutter.

Ipswich Town har en veldig stolt klubbhistorie.
Ipswich Town har en veldig stolt klubbhistorie.

Hva får alt for lite anerkjennelse og oppmerksomhet i dagens fotballverden?

Veldrevne ungdomsakademier og langpasninger.

Hvilken klubb i England “misunner” du mest/ser mest opp til?

Jeg kan vel ikke si at jeg er sjalu på noen spesielle, men jeg misunner supporterne til alle lagene som har rykket opp fra Championship i løpet av de 13 siste sesongene (3×13=39).

Drives klubben på en bærekraftig måte?

Ja, jeg har et fast bestemt inntrykk av det, selv om klubbgjelden er skyhøy og alt sammen avhenger av velvilligheten til en enkelt mann, klubbeier Marcus Evans. Klarer vi å rykke opp i løpet av få år, vil det bety stabil drift i lang tid fremover.

Denne anonyme klubbeieren er det ikke mange som får en bit av.
Denne anonyme klubbeieren er det ikke mange som får en bit av.

Verste og beste spiller i din levetid:

Verst: Ivar Ingimarsson.

Best: Arnold Muhren og Giovanni Dos Santos.

Favorittspiller i dagens lag:

Daryl Murphy.

Hatklubb:

Pip-pip.

Hjemme- eller bortekamp:

Bortekamp.

Favorittdrakt noensinne:

Aldri vært spesielt draktinteressert, men fjorårets draktsett var ikke dårlig.

Norge eller Town: 

Town, selvfølgelig.


 

 

 

Ipswich mot resten

Vi kan alle være enige om at vårt kjære Ipswich muligens overpresterte en smule forrige sesong. Det er i alle fall det vi leser i avisene.

Et ordinært mannskap og en manager som er utgått på dato for lenge siden. Den eneste grunnen til at de ligger «oppi der» er fordi de scorer mål på corner og baserer fotballen sin på å være vanskelige å slå.

Tommy Smith med en av mange scoringer på  hjørnespark.
Tommy Smith med en av mange scoringer på hjørnespark.

Påstandene om hvor elendig fotball vi representerer og kjedelig lag vi har, er mange – og de slutter aldri å overraske. Selv om Ipswich er en relativt folkelig og familievennlig klubb, føles det litt som vi er i samme båt som Millwall på akkurat et område – nettopp det at «no one likes us». I likhet med løvene fra Sør-London, har jeg også kommet til et punkt hvor jeg rett og slett ikke bryr meg. Hvis det er sånn «anti-fotball» er, så får vi vel bare fortsette å praktisere nettopp det.

Det kan nesten virke som det er juks vi holder på med. Som om vi bryter regelverket ved å være uortodokse og unike på sett og vis. Jeg tror egentlig ikke vi er så veldig unike – det er jo tross alt mange lag nedover i det engelske ligasystemet som spiller en tradisjonell og spesielt direkte fotball. Likevel får vi stemplet som den stygge, sorte ulven som ingen ønsker å se i Premier League. Og når jeg sier «ingen», så er det naturligvis en overdrivelse. Noen vil vel helst slippe å se oss i Championship også…

Når vi endelig motbeviste mange kritikere, og havnet på en play-off-plass etter det som skulle bli en middelmådig sesong, trodde vi kanskje at hatet både på sosiale medier og i aviser ville snu. Der tok vi grundig feil altså. Vi opplever fremdeles å bli oversett i neste sesongs topplagsvurdering. Jeg så blant annet at en av de største bookmakerne i England hadde nyopprykkede lag som MK Dons og Preston over oss. Det forteller meg alt jeg allerede vet, egentlig. Det er visst ikke så mange utenfor Ipswich som har helt troa på pragmatiske McCarthy.

Denne pragmatiske karen bryr seg neppe om hva andre mener om han.
Denne pragmatiske karen bryr seg neppe om hva andre mener om han.

Hvorvidt vi spiller såkalt underholdende fotball eller ei, er selvfølgelig en helt fair debatt. Men det forandrer ikke det faktum at det vi har oppnådd som klubb siden Mick McCarthy gikk inn dørene i 2012 er smått utrolig.

Å være manager, kanskje spesielt i Championship sammenliknet med andre ligaer, er et ekstremt krevende yrke. Det forventes alltid ganske umiddelbare resultater, samtidig som man skal verne om akademiet og gi de lokale unggutta en sjanse. Balansegangen er beintøff, og det er kun de færreste som makter å levere på et forventet nivå. Veivalgene er mange, og der noen velger å «splashe cashen» på spillere man i utgangspunktet vet kommer til å levere, velger andre å stole på at lånesigneringer og bosmansspillere gjør jobben. I vårt tilfelle tror jeg kanskje ikke at Mick McCarthy nødvendigvis valgte nettopp å gjøre det på den måten. Men ser man på de økonomiske forutsetningene og det utgangspunktet som den tidligere Wolverhampton-manageren faktisk hadde, så var ikke alternativene mange. Han har jo gjentatte ganger sagt at overgangstaktikken blir den samme i sommer.

Det blir på en måte litt urimelig å klandre sjefen og hans assistent, Terry Connor, for fotballen som leveres – når vi har utrolig stor suksess med den. Det kan høres absurd ut å si at en 6. plass på Englands neste høyeste nivå er kjempesuksess, men ut ifra forutsetningene er det utvilsomt det. Vi var tross alt kun noen få timer med fotball fra å være et Premier League-lag til høsten.

De har hatt fullt ansvar for spillerlogistikk i snart tre år, og på utrolig vis har kun £387k blitt brukt på kjøp av spillere. Jeg tør påstå at det er ganske vilt når vi ser hvor mye penger som kastes mellom klubber, spillere og agenter nå for tiden. Mick har i tillegg måtte forholdt seg til ganske krevende spillerpersonligheter som har slukt til seg enorme pengemengder på lukrative kontrakter. Michael Chopra og Paul Taylor er vel skrekkeksemplene.

£10k for Mings som drøye 2 år senere ble solgt videre for £8m må sies å være et røverkjøp av McCarthy.
£10k for Mings som drøye 2 år senere ble solgt videre for £8m må sies å være et røverkjøp av McCarthy.

Vi kan ikke gjøre annet enn å applaudere det manageren vår har gjort, selv om fremgangsmåten har vært kontroversiell og av og til ikke det vakreste å se på. Selv om jeg føler en enorm stolthet i det som har blitt oppnådd i løpet av de tre siste årene i klubben, lar jeg meg samtidig irritere over de som påstår at vi hører hjemme lenger ned på tabellen.

Jeg sier jo at jeg ikke bryr meg, men kanskje gjør jeg det litt likevel. Det blir litt som at noen snakker nedlatende om vennene eller familien din, du vil jo gjerne stå opp for å forsvare vedkommende.

Da det sto 1-1 sammenlagt etter tre omganger med fotball i play-off-semifinalen mot scum, var det ikke vi som fikk anerkjennelse for defensiv stahet og en meget godt taktisk gjennomført oppgjør. Derimot var det våre arge rivaler som hadde en «dårlig dag», og som «underpresterte til det ytterligste». Det har egentlig vært en gjenganger hele sesongen – at våre gode prestasjoner blir vridd om til at motstanderen har en elendig dag på jobben. Slik husker jeg at det var mot Fulham i serieåpningen også, da det visstnok var London-laget som i utgangspunktet hadde et mye bedre lag enn oss, men som på den gitte dagen ikke hadde marginene med seg. Vi hørte aldri noe fra de samme «ekspertene» nå etter sesongen kom til veis ende.

Hadde vi rykket opp, tror jeg kanskje vi hadde fått det på noenlunde samme vis som Burnley. Nemlig respekt og et lite klapp på skulderen for en mektig prestasjon. Nå rykket vi jo aldri opp, så jeg kan jo ikke forvente at alle skal drukne oss i komplimenter heller. Men nære var vi. Veldig nære. En spontan avgjørelse av Christophe Berra og individuelt slurv kostet oss faktisk muligheten til å spille finale mot Middlesbrough – et lag vi har hatt godt tak på over en lengre periode nå. Gutta fra Teesside tenkte nok det samme – at muligheten for opprykk ville vært større hadde de møtt oss, og ikke Norwich i finalen.

Øyeblikket vi sent kommer til å glemme.
Øyeblikket vi sent kommer til å glemme.

Som det sikkert er lett å få inntrykk av, så skal jeg ikke legge skjul på at jeg sliter voldsomt med å legge semifinalen bak meg. Det mest smertefulle tapet som Ipswich-supporter er ikke noe man er forventet å ta lett på, så jeg må nok akseptere at det blir en langsom fordøyelsesprosess. Likevel var det en flott helg med det jeg mener er de beste supporterne i verden. Det var ikke mange som gikk før dommeren blåste av kampen, og de få som gjorde det gikk glipp av et øyeblikk som definerer det Ipswich-fansen står for. Vi ble stående i en halvtime etter kampslutt og viste vår verdsettelse for spillerne som gjorde alt i sin menneskelige makt for å sørge for at vi skulle få noe å juble for. Det var nesten som om vi hadde rykket opp. Det ble kanskje tårevått, men når du vet at de som representerer klubben din på banen også har det vondt, så forsterker det den emosjonelle reaksjonen. Hvertfall for min del. Man kan ikke føle noe annet enn stolthet etter det der.

Ipswich-fans kommer vi alltid til å være uansett.
En av de tyngste dagene i mitt liv som Ipswich-supporter. Heldigvis kommer det nye muligheter.

Selv da vi lå plassert på en av de direkte opprykksplassene ble det spekulert i når lufta av ballongen vår ville gå ut, og ikke hvor sterk prestasjon det faktisk var å komme dit.

Som jeg var inne på, så er det ikke mulig å være annet enn ekstremt stolt av anti-fotballaget vårt etter det forbipasserende året. Jeg vil nesten ikke kalle det et underdog-stempel heller. Ipswich Town er rett og slett et undervurdert og misforstått lag som visstnok bare måker langt på ei saltstøtte av en angrepsspiller.

Vi er det laget ingen nøytrale vil ha opp. Det laget alle mener kommer til å rakne også neste sesong. Town-fansen må nok forvente å bli tippet på en formidabel 12. plass enda en gang. Kanskje kan vi motbevise kritikerne igjen.

Ipswich ‘til I die. Uansett.

 

Just Another Game

Nervevraket Eliassen skal prøve å skrive om en Ipswich-kamp som faktisk betyr noe. Alt var så mye lettere før.

August 23. 2014
August 23. 2014

«Just another game» er en fotballklisjé som er å se på en managers lepper før hver kamp.

Denne kampen skal man behandle som en hvilken som helst annen, sier de.

Det er tross alt bare 90 (kanskje 120) minutter med fotball mellom to relativt jevne lag. Hvor ekstraordinær kan egentlig en fotballkamp være?

Det verste som kan skje er jo at vi taper en kamp.

Vi kan jo alltids prøve igjen neste sesong.

Verre ting har skjedd. Vi må tenke positivt nå.

Det er jo ikke et spørsmål om liv og død.

Nei, stemmer det. Det er mye viktigere enn som så.

Billy Shankly, en av de aller største i Liverpool sa det så fint. «Some people believe football is a matter of life and death, I am very disappointed with that attitude. I can assure you it is much, much more important than that.”

Kampen trenger vel ingen introduksjon.

Før helgas kamp mot Norwich City, som jeg egentlig bare liker å referere til som scum, er det sitatet alt man trenger å bry seg om. Man prøver jo å bagatellisere det, for «at the end of the day», er avansementet alt som betyr noe. Eller?

Krig.
Krig.

Da jeg i februar 1994 kom til verden, ante nok verken jeg eller min far at den aller største kampen i mitt liv som Ipswich-supporter kom til å bli klasket i trynet på oss en mai-dag i 2015. Klart man kan argumentere for play-off finalen mot Barnsley i 2000, men da var undertegnede kun en fem år gammel pjokk, og stort husker jeg ikke fra den dagen heller. Semifinalene i kvalifiseringen til Premier League mot West Ham i 2004 og 2005 var også helt spesielle, men igjen, dette er noe helt unikt. Det kan faktisk ikke settes ord på, men intensjonen min var hvertfall å forsøke på nettopp det i dette innlegget.

Ironisk nok, så tippet jeg at dette kom til å bli utfallet før sesongen. Forskjellen var bare at jeg hadde oss på en finfin 3. plass, og de oppskrytte kanarifuglene fra oppi gata på 6. plass. Ikke at jeg skryter på meg å være noen spåmann, siden det å for eksempel tippe Wigan på 1. plass kanskje ikke er helt solid, men det var kanskje litt ønsketenking bak det.

På det stadiet hadde vi jo ikke møtt denne gjengen med masse PL-spillere, og frykten for å tape eksisterer jo ikke så tidlig i sesongen. Da er det alt å vinne.

Kun noen uker etter tabelltipset mitt ble vi på pinlig men også komfortabelt vis slått 1-0 i vår egen storstue av City. Jeg la meg helt lang-paddeflat etter denne fadesen og innrømte fort at vi var milevis unna å være der scum på det tidspunktet var.

I februar, da vi igjen skulle ta hevn (som de to foregående møtene), ble vi nok en gang etterlatt med en enorm skuffelse. Klasseforskjellen var igjen massiv, og jeg måtte på ny opptre ydmyk på ekte Mons Ivar Mjelde-vis. 2-0, selv om vi kanskje burde scoret ett eller to mål. Men hva hjelper vel det. Vi tapte.

I disse kampene er spillestil, rettferdighet og fair play (hvertfall for meg) fullstendig irrelevant. Danny Haynes er nok enig med meg.

Haynes er en legende i disse oppgjørene.
Haynes er en legende i disse oppgjørene.

Nå er det nå en gang slik at vi har tapt de fire siste møtene med dem, og da teller jeg ikke med helgas uavgjort, med tanke på at det i utgangspunktet ikke har noe som helst å si før returoppgjøret. 1-4, 1-5, 0-1 og 0-2 er fasiten på disse kampene, og det er en underdrivelse å si at hevnlysten er til stedet. Samtidig eksisterer det en ganske betydelig følelse av frykt, som ligger på innsiden av hodet og gnir seg mot tanken om at «dette skal jo gå så bra». Det har jo ikke gått bra i de foregående møtene, så hvorfor skulle det gjøre det nå?

De har jo så mange klassespillere. Om vi skal sette opp lagene mot hverandre er det nok kanskje bare Murphy og Sears som hadde spasert inn i scum sin startoppstilling. Så knallharde må vi være, men jeg bryr meg egentlig ikke så mye om det der. Det er bare 90 minutter, og sist jeg sjekket kan det skje mye snodig på halvannen time med fotballsparking.

Jay Tabb og Stephen Hunt har funnet på mye fanteri tidligere i sine karrierer, så håpet om at de skal dra frem et triks av de sjeldne er definitivt der.

Her er mannen som skal sende oss til Wembley.
Her er mannen som skal sende oss til Wembley.

Jeg kan egentlig ikke sette ord på hvor nervøs jeg er. Der er fullstendig uutholdelig. Jeg vil bare ha det overstått!

I helga skulle jeg jo egentlig hatt en norsk 16. mai-feiring og heller kost meg med pin-up på søndag, men lørdagens kamp kommer nok til å forandre på det uansett utfall.

Det er helt garantert det mest absurde innlegget jeg har skrevet. Jeg styres av nerver og en brutal reisefeber som gjør at jeg skriver dette i stedet for å sove akkurat nå.

Jeg synes jo det er ganske pirrende at David McGoldrick endelig er tilbake og er å finne på innbytterbenken i en slags jokerrolle. Meget spennende. Det hadde vært noe om han hadde gjort som Fulham – og kommet inn etter et langt skadeavbrekk og scoret det avgjørende målet. Nå drømmer jeg igjen.

I realiteten er jo sannsynligheten for at Tommy Smith roter det helt til og serverer Cameron Jerome mye større, men drømmen om McGoldrick-scoring er likevel den som opptar hodet mitt mest. Jeg vet jo at alle forventer at scum skal spille på Wembley 25. mai.

Det blir kanskje et helt elendig skrevet blogginnlegg, men jeg klarer virkelig ikke å stokke ordene mine riktig. Jeg skriver bare det kommer til hodet mitt. Litt spontant.

Liverpool-fans mener sikkert at juggelkampen deres mot Manchester United er den største, og selv om noen av de mektigste klubbene i landet har sine rivaler, synes jeg helt klart at det vi er involvert i er et av de største. Newcastle-Sunderland er nok det mest sammenliknbare i toppen av engelsk fotball. Det er likevel ikke det samme der oppe i toppen. For oss lenger ned er dette det eneste derbyet vi har, og den gode gamle derby-day spiriten er definitivt den samme som før. Det er bare så ekte, ubearbeidet og rått. Den oppladningen som Sky alltid har til toppkampene ser vi ikke i Championship, og det kan være med på å bidra til at kampene får leve sitt eget liv. Uten påvirkning fra alle mulige kanter.

To klubber som virkelig hater hverandre. Det er fullstendig krig. Blått mot gult. Storklubb mot miniputt. Historie mot ingenting. Paul Mariner mot Grant Holt. En betydningsfull klubb for engelsk fotballhistorie mot en som knapt noen har hørt om. Litt i underkant av 500 registrerte norske fans mot hva er det? 90?

Noen sier kanskje at hat er et sterkt ord, men for meg (og utrolig mange andre) er det absolutt ikke det. Hat er jo et relativt og ganske subjektivt begrep å tolke, men så mye som fotball har betydd for meg er det definitivt et ord jeg synes er passende å bruke om de gulgrønne fra Norfolk. Det er definitivt ikke en en-veis greie, da jeg får bekreftet fra min kamerat som er scum-fan (ja, det er smått sjukt å snakke med sånne mennesker) at hatet er gjensidig.

Klubbene har jo aldri møtt hverandre i en større kamp før, så det sørger jo for at det spyles enda mer bensin på bålet. Jeg prøver bare å få meg selv til å innse at denne kampen blir husket for evig tid. Så stor er den faktisk.

Jeg dveler jo fortsatt ved 7-1 tapet for Peterborough i 2011, og hver uke blir man som Ipswich-fan minnet på hattricket til Alex Mathie mot scum på 90-tallet. Å vinne denne kampen hadde gitt meg valuta for alle pengene jeg har brukt på fotball de siste årene. Dette blir jo min kamp nummer 70 på engelsk jord, så litt spesielt er det jo. Jeg vil så gjerne være der når vi sender oss selv til Wembley og det på bekostning scum. La det skje!!

Vi blir hele tiden stemplet som et drittlag som bare kælker langt mot saltstøtta Murphy på topp. Den samme saltstøtta som scoret 27 mål denne sesongen.

Saltstøtta.
Saltstøtta.

Jeg liker underdog-stemplet, og så lenge vi vinner på lørdag kunne jeg ikke brydd meg mindre om hvordan vi gjør det. Det aller beste hadde vært om mannen med «hand of God» hadde gjort et lite comeback og sørget for borteseier.

Ah, Chambers’ fist-pump foran bortefansen. Nå drømmer jeg igjen, men jeg liker det litt.

Drømmen er der virkelig. Jeg tør jo ikke tenke tanken på Wembley, siden det virker så fjernt. Men tanken på å slå scum kommer jeg aldri til å slippe. Vi har tross alt ikke slått de siden jeg entret min pubertale del av livet.

Det er ganske emosjonelt å snakke om, siden det betyr så mye. Jeg tror nok ikke at jeg kommer til å lese over dette innlegget heller, da det heller får bli så naturlig og rått som overhodet mulig.

Klokken er 02.54 og jeg burde virkelig lagt meg. Skal jo tross alt sette meg på et fly med Ole Bernt Krogstad og andre Town-fans på morgenkvisten. Likevel er det så uendelig vanskelig å sove når alt jeg tenker på er Carrow Road og muligheten for en enorm bragd. Av de 69 kampene jeg har vært på hittil, er det nok Watford borte (så nylig som i mars) og Blackpool borte (november 2013) som skiller seg mest ut. De kampene var jo «bare» tre poeng, så tanken på å sikre seg en billett til Wembley i våre aller bitreste rivalers storstue er helt ubegripelig. Det gir liksom ikke mening.

Jay Tabb med et brassespark som avgjør alt helt mot slutten. Et Teddy Bishop solo-raid på overtid som sørger for 0-1 og sender oss til himmelen. Kanskje scorer Lukey Chambers på corner med få minutter igjen. Eller kanskje toppscoreren vår gjør som han har gjort hele sesongen og banker den jævla ballen i mål som om det er det eneste han har gjort i livet. Scenarioene er mange, og alle er like bra synes jeg.

Chambo's "fist pump" ser jeg gjerne på lørdag...
Chambo’s “fist pump” ser jeg gjerne på lørdag…

Før sesongen var min store drøm at min yndling, Luke Hyam, skulle avgjøre det hele, men nå som han er skadet ser det ganske mørkt ut. Uansett har det ingenting å si hvordan vi vinner. Jeg vet at sannsynligheten er kjempeliten. Ingen tror på oss. Vi er jo underdogs så det holder.

Eller er vi? Det er jo «just another game», og alt kan skje.

Make us dream, har vi alltid sagt. Nå håper jeg at den drømmen vi har gått rundt og hatt blir til realitet. All to play for boys.

COME ON YOU BLUEEEESSSSSS

 

 

EKTE FOTBALL

Jeg kan ikke sette tall på antall ganger jeg har hørt folk snakke om fenomenet «ekte fotball». Hver gang jeg hører om dette unike og kjempespennende begrepet, begynner jeg å undre på hva det faktisk innebærer. Er silkefotballen man finner i El Clasico definisjonen på ekte fotball? Kanskje må vi helt til fotballens hjemland for å finne det, men andre føler kanskje at det er noe som hører fortiden til, der supporterne var forent med de som faktisk utøvde denne nydelig idretten. Det er muligens enkelt og greit et relativt, subjektivt og ikke minst en personlig vurdering av hvordan sporten tolkes? Det er ikke sikkert det finnes noe konkret og endelig svar på hva «real football» er, men det er det jeg den siste tiden har forsøkt å finne ut av.

Da jeg og Eirik Sjøli satte oss på flyet til Storbritannia i midten av oktober dette året, var fotballmenyen noe mer uvanlig enn hva man vanligvis ser hos nordmenn. Vi skulle ikke på glamorøse kamper som hadde kostet oss flere hundre pund, og de lagene vi fikk muligheten til å se har vel aldri hatt evnen til å fange spesielt mange fotballsupporteres interesse heller.

Cardiff City mot mitt kjære Ipswich Town var første kamp, og selv om vi opplevde nederlag denne gangen, er det fremdeles noe man ser tilbake på som en fantastisk dag med mange hyggelige mennesker. I og med at verken jeg eller Eirik hadde vært i Wales før, var det to spente og intetanende «lads» som gikk av toget i Cardiff. Alt virket litt som i England, bortsett fra skriften på skiltene og uttalen hos de lokale beboerne. Dette var jo en såkalt «away day» som nå har blitt et must for en hver fotballtur på balløya, og da var det naturlig å starte pubrunden allerede på formiddagen.

Oppladning til Cardiff-Ipswich

Den walisiske hovedstaden virket som en energisk og eksentrisk by med en rekke utesteder, noe som jeg og min gode venn fra Trøndelag fikk erfare. For en gangs skyld innebar oppladningen til fotballkampen noe annet enn «fake lager», som min engelske kamerat Daniel Gooch var opptatt av å holde oss unna. Carlsberg, Heineken og alle andre europeiske varemerker på det internasjonale ølmarkedet fikk vi streng beskjed om å unngå. Da ble lokale, særegne og ekte puber med lokalt brygg løsningen, noe jeg følte var en nyttig og unik opplevelse, spesielt sammenliknet med hva man vanligvis erfarer. Av de pubene vi var innom vil jeg spesielt anbefale «The Brewdog» og «Urban Tap House», lokalisert ganske sentralt i Cardiff – som garantert vil være midt i blinken for en hver besøkende fotballentusiast.

Urban Tap House i Cardiff

Selv om hovedretten (kampen) ikke sto helt i smak sammenliknet med den delikate forretten (selve dagen i Cardiff) vi ble vartet opp med, var totalinntrykket i all hovedsak veldig positivt.

Tractorboys on tour

Dagen derpå var blytung, ikke bare fordi vi hadde inntatt «noe» alkohol i løpet av tirsdagen, men først og fremst fordi vi måtte forlate en flott by som jeg kun kan snakke positivt om.

Etter en svipptur innom London, satte vi kurs mot East Anglia og Cambridge. Byen som kanskje er mer kjent for strålende universiteter og talentfulle studenter, var ikke destinasjon på grunn av de årsakene denne gangen. Vi skulle nemlig oppleve en vaskeekte engelsk fotballkamp på nivå 7. Cambridge City (må ikke forveksles med United, som spiller i League Two), virket som en sjarmerende og familievennlig klubb. Det var i hvert fall det inntrykket jeg hadde etter å ha snakket med en nordmann som holder dem som hans favorittklubb. Selv om City i utgangspunktet spiller i Cambridge, har de for øyeblikket «groundshare» med Histon FC, og må da spille sine kamper i nabobygda, som kun er 10-15 minutter med taxi fra togstasjonen og inn til stadion. Glassworld Stadium, eller Bridge Road som den også kalles, leverte til det aller ytterste – og ga oss et inntrykk av hva engelsk fotball virkelig handler om. Så var det dette med ekte fotball da.

Cambridge City på «eget» gress mot Arlesey Town – laget som blir styrt av den tidligere West Ham-spilleren Rufus Brevett, var i min bok en ekte fotballkamp. Ikke noe kransekake eller rekesmørbrød. Det var heller ingen koffertbærende forretningsmenn med selvsentrerte intensjoner til stedet. Hvor ble det av alle luksusspillerne som melker en hver sklitakling og får det til å se ut som offentlig mord? Reserverte fotballsparkere som ønsker de heller hadde vært et annet sted var det heller ikke lett å få øye på. Jeg etterlyste det, men det betyr ikke at det var tendenser til noe savn. Sånn som jeg er vant med å se fotball nå til dags, er alle de faktorene nesten de klassiske kjennetegnene på en kamp. Følelsen av å være på kamp nivå 7, mellom Southern Premiership-lagene Cambridge City og Arlesey Town var forfriskende. Kontrasten mellom en rekesmørbrød-kamp i Premier League og en kamp med lokalt øl på krana var enorm. Det var litt som å gå fra å puste eksos-luft i Beijing til å stå ute i naturen med hele verden rundt seg. Det virket som vi var på riktig sted i jakten på sjel i dette vakre spillet som er fotball.

På Cambridge City-Arlesey Town

Jeg vil ikke være nedlatende ovenfor Premier League, med tanke på at det sikkert er den ligaen jeg ser mest på i hele verden, men det trenger ikke være fordi den er mest ekte. Fotball på det øverste nivået er morsomt på TV, men selve matchday-opplevelsen er ikke den samme som i lavere divisjoner hvor man faktisk trår i selve røra som utgjør fotballklubben. Spesielt var dette noe vi fikk kjenne på da vi var i Histon.

Jeg tror nesten jeg må være så kjedelig som å si at det å definere «ekte fotball» er en fullstendig subjektiv og personlig vurdering. For meg er det helt sikkert ikke det samme som det er for Kjell Inge Røkke og Roman Abramovich.

Det er likevel gøy og grave, og etter mine kalkulasjoner bør fotballen være så rå og lite industriell som overhodet mulig for at den kan betegnes som ekte. Når Eyvind Hellstrøm snakker om ekte mat, mener han nok at det som serveres på bordet skal være så lite prosessert og bearbeidet som det er mulig å få det. Det er nøyaktig det samme jeg mener. Det vakre spillet som er fotball, skal ikke tukles for mye med. Det er allerede vakkert nok som det er. Klart at kvaliteten har noe å si, men det blir egentlig ikke så veldig relevant. Det hadde vært løgn av meg å påstå at det ikke kribler når jeg ser Lionel Messi danse rundt på gresset og får det til å se ut som hans versjon av «Groundhog Day» – der alt han gjør er å gjenta den samme dominansen.

Mitt reisefølge – og svært gode kamerat hadde kun vært på Champions League fotball i England tidligere, da han for et års tid siden overvar Chelsea-Schalke 04 på Stamford Bridge. For meg var det spennende å se hvordan han kom til å reagere på en unik og svært uvanlig tur, der lange togturer og non-league fotball sto på menyen. Motsetningene fra europafotball i vest-London til sjuendedivisjonsfotball i kjølige Histon var ikke til å ta feil av. Ikke at jeg ble overrasket, men jeg hadde ikke forventet å se en så entusiastisk Chelsea-supporter til stedet på en kamp så langt nede i divisjonssystemet. Eirik mente at synet hans på det å være supporter er annerledes, der man i sjuendedivisjon ikke får de turistene som kjøper seg stemning. Frivillighetsarbeid, lidenskap og en evne til å få et naturlig og nært forhold til sin lokale klubb er helt unikt. Man knytter seg til klubben – og relasjonen blir mye tettere enn den noensinne kan bli til et lag i toppen av europeisk fotball.

Dette innlegget kan nok mistolkes, med tanke på at jeg er ganske bestemt i måten jeg ordlegger meg på. Det kan nesten virke som jeg sitter på fasiten over forskjellige begrep i fotball. Kanskje det er lurt å påpeke at det er helt personlig, og nesten en privatsak. For noen er nok sexy fotball på store stadioner med skinnseter og flott oppvarting en helt fantastisk kampopplevelse, men for enkle og fotballnostalgiske sjeler som meg er det andre verdier som kommer først.

Det er etter slike turer jeg spør meg: «hvorfor foretrekker noen å betale £300 på svartebørsen for Champions League, når man heller kan betale £5 for en fantastisk opplevelse, som gir en følelse av at man virkelig røsker tak i røttene ved fotball?»

Jeg vet hvertfall hva jeg mener med ekte fotball.

Til stedet på sjuendedivisjonskamp i England.

Nå reiser jeg snart ut igjen, og enda mer non-league fotball er på den delikate menyen over matcher vi skal se. Charlton-Ipswich blir naturligvis høydepunktet på lørdag formiddag, før vi krabber oss videre til East Dulwich for å se Dulwich Hamlet på eget gress mot Kingstonian. Vi avslutter turen søndag, der Hayes & Yeading tar i mot Horsham på sin hjemmebane i Maidenhead. Vertene ledes for øvrig av Phil Babb, som er mest kjent for å knuse nøttene sine i treverket på Anfield mot Chelsea, da han spilte for Liverpool. Det er mye gøy man lærer av å følge uprofesjonell fotball.

See you next time.

 

 

Travel fotballhelg i Nord-England

Når man setter seg på flyet med England som destinasjon og gjør seg klar for en fuktig helg med masse underholdende fotball, vet man aldri nøyaktig hva man har i vente.

Denne gangen reiste jeg og min gode venn, Daniel Johansen (Leeds-supporter) til nydelige balløya med store forventninger rundt det som skulle bli en svært travel helg. Turen startet helt rolig i London, og ble for øvrig avsluttet på nøyaktig likt vis. Det som skulle vise seg å foregå mellom de rolige kveldene i hovedstaden derimot, er en helt annen historie.

Torsdagskveld reiste jeg fra mitt hjem i Klæbu, og la ut på en seks timers reise til det som på mange måter har blitt mitt andre hjem i Storbritannia, eller mer presist sagt: England. Det er bare noe med den følelsen av å sitte på et 18.00 fly med Norwegian fra Værnes til Gatwick, stort sett på fredager. Jeg skal ikke legge skjul på at det nesten er like spesielt hver gang, selv om jeg reiser over en gang i måneden. Denne gangen var intet unntak, og jeg møtte mitt reisefølge på en av Londons mange flyplasser i åtte-tiden denne torsdagskvelden. Selv om denne nokså normale kvelden mot slutten av uka var helt uten et opplegg, en fotballkamp eller noen form for aktivitet, så er det alltid deilig å komme ut fra undergrunnsstasjonen i Paddington, der jeg bor under hvert opphold.

Vår første skikkelige dag i det sjarmerende landet ble tilbragt i det som skulle vise seg å bli en av de kuleste byene jeg har vært i hittil: Burton. Den vesle byen i East Midlands ligger ikke langt fra Nottingham og Derby, og etter en halvtimes ventetid på tog i Tamworth, var vi fremme i byen som er aller mest kjent for sine mange bryggerier. Før øvrig så var Tamworth et veldig rolig sted, og selv om det sikkert bor noen mennesker der, så hadde vi ikke forventet å møte en Ipswich-supporter med en nydelig hatt.

I Tamworth møtte vi denne Ipswich-supporteren
I Tamworth møtte vi denne Ipswich-supporteren.

 

De seks timene før kampstart i Burton ble brukt til å ta noen øl på diverse puber rundt omkring i den forholdsvis lille byen som kun er en snartur med tog fra Derby. Turen gikk så til The Pirelli Stadium, som er oppkalt etter intet mindre enn en italiensk dekkprodusent. Anlegget var akkurat som forventet: tradisjonelt, sjarmerende og ekstremt typisk til League Two å være, men det betyr ikke at det ikke er helt nydelig.

Rett og slett et nydelig anlegg.
Rett og slett et nydelig anlegg.

Ingen hadde forventet at bortelaget fra sør-øst England skulle stikke av med alle tre poengene, men det var akkurat det de gjorde da de til slutt vant 3-1. Litt av bragd, må man kunne si.

Så sjokkerende som resultatet var,  gjorde det alt ekstra magisk at vi sto med Cambridge-supporterne, som overraskende nok kom i store tall. Kanskje var det fire eller fem hundre tilreisende fans fra East Anglia, og jeg syns alltid det er interessant, lærerikt og fascinerende å bli kjent med de som holder med klubber i lavere divisjoner. Vi møtte blant annet disse to herrene, som har vært lojale mot sin klubb siden de vokste opp.

Disse Cambridge-supporterne må beskrives som lojale.
Disse Cambridge-supporterne må beskrives som lojale.

På grunn av få togavganger til Leeds denne kvelden, måtte vi forlate kampen et snaut kvarter før full tid. Selv om det var usedvanlig kjedelig, kunne vi ikke risikere å miste Leeds-kampen dagen derpå, som naturlig nok var høydepunktet for mitt reisefølge. Til tross for at vi hadde beregnet oss massevis med tid, og var klare ved plattform 1 i god tid før avgangen, presterte jeg å sette fra meg, og dermed glemme igjen bagasjen min ved benken hvor vi prøvde å få med oss sluttresultatet i kampen som foregikk like rundt hjørnet. Som det ville gjort hos hver og en som reiser rundt med verdisaker, så utløste det seg en panikkreaksjon i meg da jeg ble gjort oppmerksom på at Ipswich-sekken jeg hadde dratt med meg på toget kun var halvparten av den bagasjen jeg hadde reist opp med.

De få ansatte på toget var sånn sett mitt eneste håp, men heller ikke de ante hvordan vi skulle løse denne saken. «Vi har ikke noe informasjon å gi deg», var stort sett de beskjedene jeg fikk av de jeg på det tidspunktet hadde mest tiltro til. Frustrerende, selvsagt – men hva kan man gjøre? Siden det ikke gikk flere tog til Leeds denne kvelden, var det uaktuelt for meg å hoppe av i Derby, ta tog tilbake til Burton og så ankomme i Yorkshire senere denne kvelden. Det er en av de situasjonene der man egentlig ikke vet hva man skal gjøre. Vi forsøkte å ringe den lokale taxistasjonen som var lokalisert på Burton Train Station, og høre om de kunne ta den korte turen ned til plattformen for så og ta vare på bagasjen min en liten stund. Forståelig nok, så var de ikke særlig samarbeidsvillige – og da måtte vi tenke ut andre løsninger. Fikk aldri kontakt med det lokale politiet, siden toget stort sett alltid kjørte gjennom en tunnel i det jeg hadde begynt å nærme meg slutten i telefonkøen. Dekningen falt ut gang på gang, og frustrasjonen økte i takt.

Da vi ankom Sheffield bestemte jeg meg for å gå av toget i håp om å komme meg tilbake til Burton i løpet av kvelden, for så og ta et grytidlig tog til Leeds dagen etter. På vei av toget ble jeg stoppet av konduktøren, som ut av intet kom med gode nyheter. Kofferten min var lastet på et senere tog til Derby, og der skulle den oppbevares til jeg selv kunne ta hånd om den. Strålende, da var det helt unødvendige problemet ut av verden. Sånn sett var det derfor jeg gikk rundt i de samme klærne både fredag og lørdag, ikke et hygienisk høydepunkt, men “such is life” som godeste Ray Wilkins pleide å si.

Fra eufori på The Pirelli, til en stressende panikksituasjon, før humøret plutselig steg til entusiastisk igjen. Det var en kveld av kontraster i East Midlands, akkurat som året før, da Ipswich ledet 4-1 til pause mot Derby, før vi på mystisk vis lot kampen ende 4-4.

Endelig var vi fremme i en av de større byene nordover i landet, etter mye turbulens og styr veien. Jeg må si at Leeds var en by som overrasket meg svært positivt. Det er nok vel dokumentert blant mine interne kretser at byens fotballklubb kun ligger bak Norwich City over klubbene i det engelske ligasystemet jeg hater mest. Det er lett å danne seg fordommer når man aldri har opplevd noe selv, og der må jeg si at jeg bommet kraftig når det gjelder byen Leeds. Min erfaring med byen kommer selvsagt ikke til å endre på hvordan jeg føler det med klubben, men positivt overrasket ble jeg absolutt av millionbyen. Det minnet meg litt om Birmingham, selv om jeg ikke har vært på rundtur i noen av byene. Travelt, elektrisk og svært folksomt er vel de tre beste ordene å bruke i en oppsummering av Yorkshires største by.

Selv om jeg ikke har opplevd Leeds som by tidligere, så har jeg vært på Elland Road før, den gang med politieskorte inn til stadion med supporterbussen til Ipswich i 2005. 2014-versjonen av de hvites hjemmebane var ikke noe ekstraordinært annerledes enn den var ni år tidligere, den eneste forskjellen fra mitt ståsted var at jeg nå var omgitt av Leeds-fans. Kampen var jevnspilt til tross for at hjemmelaget hadde de aller største sjansene, og har nok god rett til å føle at de burde fått mer ut av kampen enn et spinkelt 1-1 resultat (som for øvrig var mot en Sheffield Wednesday-lag som har startet sesongen på svært godt vis). De jeg traff på med tilhørighet i Leeds United Football Club var kjempehyggelige, og er det noe supporterne deres har, så er det en brennende lidenskap for klubben sin. Bra trøkk gjennom hele kampen, herlige scener i gangene ved pause og selvfølgelig en enestående evne til å støtte laget når det trengs. Opp gjennom årene har de selvsagt hatt noen uheldige episoder, så jeg kan jo naturligvis ikke si at jeg elsker Leeds-supportere bare på grunn av en positiv opplevelse. De sitter fremdeles komfortabelt på 2. plass over klubber jeg ikke kan fordra… Uavhengig av det, så var det en knall dag i Leeds, som jeg selvfølgelig kommer til å huske lenge.

IMG_2227
Kjempestemning på Elland Road.

 

Etter en lang og innholdsrik dag i Yorkshire gikk turen videre til East Midlands igjen – denne gangen til mektige Nottingham. Byen som er kjent for Robin Hood, et livlig uteliv og selvfølgelig fotballklubben Nottingham Forest var neste stopp, etter en travel helg med besøk både i London, Burton og Leeds. På toget til Nottingham stoppet vi innom Derby og tok hånd om bagasjen som jeg på mystisk vis hadde mistet besetning over da vi var i Burton fredagskveld. Helga hadde vært kjempefin, men det var egentlig nå turens definitive høydepunkt for min del kom. Nottingham Forest mot mitt kjære Ipswich Town på City Ground. Da vi tok taxi inn til byen på søndag, begynte jeg å tenke over det faktum at det er vanvittig lenge siden jeg har vært på en bortekamp mot et så godt lag der man faktisk virkelig forventer å se en god prestasjon. Tidligere sesonger har vi alltid måtte finne oss i at tøffe bortekamper mot topplag maks ender i et poeng, men aller oftest i null.

For bortesupportere er det vanligste stedet å treffes før kamp på Meadow Lane, altså Notts Countys hjemmebane. Der har de en bar/pub som de tilreisende supporterne samles – og nå som vi omtrent hadde 2000 Town-fans med til Nottingham, var det faktisk ganske bra stemning der inne.

Det siste året har jeg fått en fascinasjon for groundhopping (banehopping), og da var det jo selvfølgelig ekstra stas å tilbringe søndagen på en så tradisjonell og historierik stadion. Denne fotballkampen i 2014 ble arrangert på et tradisjonelt anlegg, levert av to gamle storheter i engelsk fotball, som også ikledde seg helt enkle og klassiske drakter i «blått/hvitt og rødt/hvitt». En fantastisk setting til det som skulle bli en spennende kamp like ved elva.

I Town-laget fikk vi endelig se Jonny Williams starte, som nylig hadde signert sin andre låneavtale med klubben etter et svært suksessfullt opphold forrige sesong. På bortebane under Mick McCarthy har vi aldri skint noe særlig, så det kom sånn sett som en liten overraskelse da kulthelten Daryl Murphy sendte oss i ledelsen midtveis ut i førsteomgangen. En herlig soloprestasjon som selv Eden Hazard ville vært stolt av. Som vi har erfart mange ganger, så ville ikke denne borteledelsen vare noe særlig heller. Etter mye press i innledningen av kampens siste halvdel, måtte Dean Gerken plukke ballen ut av målet da vi på meget sjeldent vis slapp inn mål fra hjørnespark. Jeg var nok ikke alene om å tenke at dette kom hjemmelaget til å ta hjem, da vi allerede hadde rotet bort en finfin 0-1 ledelse. Til tross for det, så var det denne Daryl Murphy da. Månedens spiller i september, Tyrone Mings, og Jay Tabb kombinerte fint før førstnevnte pisket et perfekt innlegg mot hodet til store iren, som sørget for ville jubelscener rett bak målet som 1-2 scoringen kom. Man skal vel tross alt ikke ta seieren på forskudd mot et så sterkt lag som Forest, men det var nok nøyaktig det jeg gjorde da jeg allerede rundt begynnelsen av overtid gikk ned for å forberede meg på feiringen med spillerne etter full tid… Nok en gang fikk hjemmelaget hjørnespark, og nok en gang ble vi straffet av dårlig markering/keeperspill – kall det hva du vil. 2-2 og slutt. Et fantastisk poeng på bortebane når jeg sitter her og skriver innlegget, men på det tidspunktet var det som et reelt spark i nøttene. Forferdelig tungt å ta der og da, men «at the end of the day», så var det ikke et resultat å skammes over.

I pausen på City Ground. "Joint top of the league".
I pausen på City Ground. “Joint top of the league”.

Som vanlig var turen til England helt strålende, og det er heldigvis ikke lenge til jeg skal tilbake. Et fantastisk sjarmerende land, som naturligvis står for verdens beste og mest lidenskapelige fotball.

Jeg kan ikke nesten ikke vente til jeg er tilbake med Ipswich-supporterne neste uke.

Et dramatisk fall i tilskuertall

Siden jeg var på Portman Road for første gang i 2003, har de blå setene blitt tommere og tommere for hver sesong som har gått. Er det så enkelt som å si at kvaliteten på banen har vært for dårlig, eller er billettprisene og det økonomiske klimaet helt ødeleggende for supporterne? Kanskje foretrekker noen å ta turen til London, der man kan se fotball på det aller høyeste nivået. Enkelte klager over at stemningen og atmosfæren på kampdagene er kraftig redusert, og velger da å se fotball i lavere divisjoner, hvor trøkket er vel så bra, samt at kampbillettene og drikkevarene er på et lavere prisnivå. Det hadde vært naivt av meg å tro at det finnes et svar på et slikt spørsmål. Problemstillingen er nok litt mer omfattende enn som så.

Jeg ønsker derfor å drøfte aktuelle årsaker og gå mer i dybden på hvorfor situasjonen er som den er.

Siden Joe Royle forlot det «synkende skipet» for åtte år siden, har både antall tilskuere og fotballkvaliteten på Portman Road blitt forverret for hver sesong som har gått. I Royles siste sesong som sjef for traktorgutta, var det gjennomsnittlige tilskuertallet på Portman Road på et ganske godt nivå for en Championship-klubb, da hele 24.251 fant veien til stadion på en jevnlig basis. Sist sesong, da Town havnet nærmere en play-off posisjon enn på veldig mange år, var det ikke mer enn drøye seksten og et halvt tusen å se i gjennomsnitt på den flotte hjemmearenaen. Det er verd å nevne at et tøft økonomisk klima har ført til større vanskeligheter for mange å se fotballkamp, og at det ikke er kun oss i Ipswich som erfarer et så dramatisk fall i antall fylte tribuneplasser på kampdager.

Grafikken viser tilskuertallene de siste sesongene
Grafikken viser tilskuertallene de siste sesongene

Da vi i oktober 2012 var vertskap for Derby County, i det som ble Paul Jewells siste kamp som Ipswich-sjef, var antallet tilskuere på et ganske forventet lavt nivå, med tanke på at vi på den tiden lå helt sist på tabellen. Så få som femten og et halvt tusen brukte den tirsdagskvelden mot slutten av oktober på å se et blodfattig hjemmelag tape 2-1 for The Rams. The Blues var ikke mye å skryte av den kampen, og det var vel for øvrig ikke bortelaget heller, kanskje med unntak av en viss Conor Sammon som drev Ipswich-forsvaret til vanvidd. Det som kanskje forundrer mange mer enn noe annet, er at publikumsmengden på Portman Road ikke har vært i særlig økning etter den miserable perioden. Omtrent to år etter, og klubben er i en mye bedre tilstand både på og utenfor banen. Fra soleklar jumboplass, til en reell mulighet til å kjempe om opprykk. Man skulle jo tro at med det ville det også komme flere folk på kamp.

Dersom man skal sammenlikne «den» kampen mot Derby i 2012, opp mot en på et nåværende tidspunkt, så føler jeg at kampen mot Brighton & Hove Albion i løpet av september denne sesongen er det mest naturlige. Likhetstrekkene mellom de to kampene er mange. Begge kampene ble spilt på kveldstid relativt tidlig i sesongen, og mot lag som også er forventet å være i «play-off området». Derby og Brighton er to klubber som begge ligger et lite stykke fra Ipswich, så å forvente at de kom til å ta med tusenvis av bortefans disse tirsdagskveldene, hadde vært noe optimistisk.

Det skal selvfølgelig nevnes at 15.417 tilskuere på Portman Road ble rekordlavt den sesongen, og at vi aldri så et lavere antall utover sesongen. Med tanke på at situasjonen har forbedret seg, og at tapet for Derby på mange måter var «slutten» på en smertefull ære, så burde det være interessant å se på hvordan ting har utviklet seg siden den gang. Da jeg ble gjort oppmerksom på tilskuertallet i kampen mot Brighton ble jeg litt sjokkert, men ikke veldig overrasket. Vi ville vel gjerne tro at vi skulle følge opp en nydelig seier over Millwall kun tre dager tidligere, med masse folk mot The Seagulls denne mørke midtukekvelden. Slik ble det ikke, og skuffende nok var Portman Road så vidt over halvfullt.  Det kommer selvfølgelig ikke som noen overraskelse at kampen ikke ble utsolgt, men det faktum at det kun var 300 flere på denne kampen enn det var for to år siden, i den verste perioden i klubbens moderne historie, er rimelig pussig hvis du spør meg.

Personlig så foretrekker jeg å dra på bortekamper, først og fremst på grunn av at det alltid er en ny opplevelse, men også fordi stemningen og rammen rundt kampen er mye bedre. De gangene jeg er på Portman Road er det selvfølgelig kjempekjekt å se mange kjente, besøke de tradisjonelle pubene, og se fotball på vår vakre hjemmebane. Likevel føler jeg at atmosfæren på hjemmekampene har blitt så trist sammenliknet med hva vi ofte erfarer på bortekamper – særlig i nærområdet. Det er jo selvfølgelig mulig at mange tenker slik, og foretrekker bortekampene simpelthen på grunn av de poengene jeg understreker.

Samtidig som stemningen kanskje er noe dårlig, vet jeg at mange lokale supportere har en veldig tung økonomisk hverdag, der det er en kamp for å skrape sammen nok penger til å se laget sitt spille. Ikke nok med det, men i tillegg har mange av disse familier, og da sier det seg selv at det kan være uoverkommelig for mange å kjøpe kampbilletter til både seg selv, kona og et par barn. Klubben har på mange måter priset ut sine egne, og selv om jeg er takknemlig for at vi ikke har opplevd det de har i Premier League, så syns jeg uansett at Ipswich Town har et respektløst og urealistisk syn på hvor mye man kan kreve at en supporter skal betale for en fotballkamp.

Da jeg var over på The Old Farm (Ipswich Town-Norwich City) i august, måtte jeg betale £38 for å få en plass på et av de billigste områdene på stadion. Det er ikke mye mer å si om det enn at det er rimelig sykt. Som en del av min undersøkelse om hvorfor vi erfarer en så dramatisk nedgang i antall supportere, har jeg vært i dialog med sesongkortholdere fra Ipswich, og de fleste sier stort sett det samme. Sam Stannard, som nå er inne i sitt syvende strake år med sesongkort på Portman Road, forteller at når klubben setter opp billettprisene dersom de kjøpes på kampdag, bidrar de til å demotivere tilhengere som ofte ikke vet hvorvidt de kan gå på kamp før det nærmer seg. For noen er det å gå på fotballkamp en spontan avgjørelse, ofte på grunn av jobb, familie og andre forpliktelser, så når klubben gjør dette til en dyrere løsning enn å forhåndskjøpe, er det ikke rart at folk reagerer.

Som statistikken under viser, er det nesten uoverkommelig for mange å ta med hele familien på kamp, når prisene på både mat, drikke og kampbilletten i seg selv er så urealistisk høy.

(Statistikken er hentet fra Premier League-sesongen 2011/12.)

Dette viser hvor dyrt fotball har blitt
Dette viser hvor dyrt fotball har blitt.

Noen engelske klubber tilbyr gratis transport til geografisk utfordrende bortekamper, andre klubber har et system der man kan forhåndsbestille drikkevarer til pause, slik at man slipper å stå i kø ti minutt ut i 2. omgang, og så er det de klubbene som har et kupongsystem som gir supportere noe igjen dersom man er en lojal kunde i kiosken. Dette er kun utvalgte tiltak som fotballsupportere virkelig setter pris på, og som Ipswich Town har store problemer med å tilpasse seg etter.

Sam er en av de jeg har snakket med, og han var svært opptatt av å understreke at han ikke føler at lojalitet i dagens fotball blir belønnet slik det burde. Selv om billettene er dyre, er det også ifølge Sam et problem at vi spiller en såpass «kynisk» fotball, som fører til at unge potensielle fans ikke blir særlig fristet til å dra på Ipswich-kamp.

Min gode kamerat Daniel Gooch er en anerkjent banehopper, men han er i tillegg en lidenskapelig Ipswich Town-supporter som følger laget på omtrent alle bortekampene i løpet av en sesong. Mannen som besøkte 69 forskjellige stadioner forrige sesong, er klar i  sin tale på hva som holder han selv, inkludert lokale fans borte fra Portman Road. Han velger bort hjemmekampene på grunn av hans bosted, som er i Reading, og forklarer at togbillettene ofte blir dyrere enn kampbillettene. Da jeg spurte Daniel hvor ting gikk galt, var han heller ikke særlig i tvil. «De gangene jeg er på Portman Road ser jeg stort sett de samme ansiktene som jeg så for ti år siden, bare ti år eldre. Klubben har ikke gjort noe for å tiltrekke seg yngre fans, og de dyre kampbillettene hjelper heller ikke.» 28-åringen, som også er en entusiastisk supporter av fotball i lavere divisjoner, er av den oppfatning at mange fans velger bortekamper foran oppgjør på Portman Road, grunnet økonomi: «Hvis det står mellom penger til en tur til Ipswich, eller til en helt ny by der man opplever mye nytt, samt en forbedret stemning, er valget lett, i alle fall for meg.»

Det har blitt noe glissent på Portman Road.
Det har blitt noe glissent på Portman Road.

Jeg tror «Goochy» har rett. Det har blitt en prioriteringssak for en rekke dedikerte fotballfans. Fotball er ikke en selvfølge som det kanskje var før, men nå har det på en måte blitt litt luksus for de som sliter mest med å få ting til å gå rundt i hverdagen.

Lokale supportere er de som kommer til å fylle stadion hver uke i løpet av en sesong, og da er det helt essensielt at disse føler de blir verdsatt. For en «turist» er det ikke noe problem å dra på en dyr fotballkamp, der baren i gangene på hjemmebanen ikke opererer med et kupongsystem. Denne turisten får uansett ikke behov for et slikt opplegg der man får noe igjen for å være lojal, siden det kanskje er vedkommendes eneste kamp for sesongen. Det er ikke turistene opplevelsen av å dra på kamp skal tilrettelegges etter, selv om de også er en massiv inntektskilde i den moderne verden. På mange måter syns jeg det er et ondskapsfullt, respektløst og hjerterått system de aller største klubbene opererer med, der lokale tilhengere blir priset ut, på grunn av at turistene og forretningsfolk kan betale de pengene man må ut med for å se laget spille.

Så lenge Old Trafford har fullsatt stue annenhver helg og klubbene faktisk tjener på å ta så mye betalt, kommer nok ikke dette til å endres. Vi er offer for vår egen avhengighet, lidenskap og livsstil.

Det skal jo ikke være slik. Det skal jo selvfølgelig ikke være luksus å se laget som står sitt hjerte nærmest uke etter uke. Så lenge klubbene fortsetter å rane sine egne, er jeg redd at vi ikke kommer til å se en endring på dette feltet. Dessverre. Når det kommer til stykket er de høye billettprisene hovedgrunnen til at fotballsupportere i arbeiderklassen sliter med å gå på kamper.

Kjære Ipswich Town, gi de lojale supporterne noe tilbake, og prøv å forstå hvor unødvendig kamp deres egne kjemper, kun på grunn av en urealistisk billettprising som til slutt river sjelen ut av klubben. Vær så snill, hør oss.

Blir 13 et lykketall for Ipswich denne sesongen?

Da Ipswich rykket ned fra Premier League, var det garantert ikke mange Town-supportere som hadde trodd at klubben kom til å spille de neste tolv sesongene på engelsk fotballs neste høyeste nivå. Suffolk-klubben har allerede gitt seg ut på enda en sesong i Championship, og dessverre så er det nok flere i Ipswich-miljøet som frykter at sesong tretten ikke kommer til å bli den vi har drømt om siden det smertefulle nedrykket i 2002.

Opprykket i 1999 begynner det å bli en stund siden
Opprykket i 1999 begynner det å bli en stund siden

Hver eneste vår, når fotballsesongen nærmer seg slutten, er det en gjenganger for supportere av alle klubber i England å tenke at «neste sesong blir mye bedre!». Jeg har i alle fall selv erfart at nytt håp blir aktivert når en vanligvis miserabel sesong er unnagjort. Denne sesongen har i mitt tilfelle ikke vært noe unntak, og som vanlig ser det ut som jeg kanskje har spådd min egen klubb noe høyere på tabellen enn det som ser ut til å bli realiteten. En plass like bak de to øverste lagene som rykker direkte opp til Premier League valgte jeg å plassere mitt kjære Ipswich Town, og fem kamper inn i sesongen ser det ut som et aldeles hårreisende optimistisk tips.

Jeg føler at vi som supportere må ta oss retten til å drømme, forvente og håpe litt mer enn det som er realistisk og sannsynlig. Det hadde vært voldsomt kjedelig om man aldri hadde gått inn i en ny sesong med et glødende håp om at «dette er året hvor det store skjer». Likevel er det viktig å prøve å forstå hvilken type sesong man faktisk har i vente, siden det ikke er mye som er verre i fotball enn og ikke få sine forhåpninger innfridd. Det å plassere Ipswich nummer tre på tabellen kan se litt tåpelig ut med tanke på starten vi har hatt, men det er fremdeles 41 kamper igjen å krige i, og mye kan skje før vi avslutter sesongen på Ewood Park i starten av mai neste år.

For min egen del, så er det viktig at jeg ikke lar kampen mot Norwich 23. august styre følelsene mine alt for mye, selv om det er vanskelig med tanke på hvor grusom den kampen faktisk var. Det var et av de øyeblikkene der man virkelig ikke ser noe lys i enden av tunnelen, og stod etterlatt på stadion med en følelse av å være både fortapt og utslått. Så dårlig var den kampen!

Hittil har vi tatt 4 poeng på 5 kamper, altså 5 av 15 mulige poeng har blitt plukket av Mick McCarthys gutter, og når vi kombinerer dette med den svært skuffende prestasjonen mot Crawley Town i ligacupen, må det være lov å si at laget ikke har levert som vi hadde håpet. Jeg er en stor tilhenger av at kontinuitet lønner seg over tid, og det er nettopp derfor jeg fortsatt stoler på vår nåværende sjef, Mick McCarthy.

Denne kontroversielle mannen leder oss forhåpentligvis til Premier League
Denne kontroversielle mannen leder oss forhåpentligvis til Premier League

Fotball er egentlig et latterlig enkelt spill, der man ikke trenger rådyre spillere med uforsvarlige høye lønninger for å oppnå suksess. Det vårt trenerteam i Ipswich nå har prøvd å få til de siste årene (mest på grunn av et veldig begrenset økonomisk budsjett) har vært å hente en del billige spillere, med holdninger av aller ypperste klasse. Jeg syns ikke det er en overvurdering av vår nåværende tropp å si at samtlige spillere ikledd blått går inn i hver kamp med et genuint ønske om å vinne en hver duell på gressmatta. De spiller tross alt for Ipswich Town, og da er det egentlig det eneste alternativet.

Mange har valgt å se på fjorårets versjon av Burnley som en inspirasjon da de triumferte en flott sesong med opprykk. De har drevet klubben på et ganske sammenliknbart budsjett som det vi opererer med nå. Sean Dyche og Mick McCarthy er kanskje ikke som to dråper vann, men det er mange likheter mellom de to disiplinkrevende hovedtrenerne.

Dyche, eller «The Ginger Mourinho» som mange kaller han, var fast bestemt på å gjennomføre et 4-4-2 system, hvor to hardtarbeidende spisser med enorm løpskapasitet og målbevissthet var det fremste leddet i lagoppstillingen. Bakerst på banen sto Tom Heaton, en målvakt med en enorm tilstedeværelse og en god egenskap til å dominere sitt eget felt, noe av det samme som McCarthy forventer av sine målvakter (selv om de kanskje ikke har innfridd på akkurat det området helt enda). Defensivt på banen er den tidligere Watford-sjefen tilhenger av dominerende midtstoppere med en mentalitet som reflekterer han selv, der sikkerhet og forsvar kommer foran ønsket om å spille ballen ut av egen sekstenmeter til en hver tid. Uten at jeg skal lage et innlegg som baseres kun på Burnley, så syns jeg det er interessant hvordan en så «utdatert» og «kjedelig» stil faktisk er skremmende effektiv.

Sean Dyche hadde stor suksess forrige sesong med et  ekstremt magert budsjett
Sean Dyche hadde stor suksess forrige sesong med et ekstremt magert budsjett

Jeg nyter å se lag som Burnley, siden man til enhver tid ser at det er en plan med det de gjør. Strukturen, organiseringen og det faktum at laget er til å kjenne igjen i hver kamp er usedvanlig undervurdert i dagens moderne verden, der mange forventer at lag ikke bare skal vinne, men at de også skal underholde oss til sola går ned.

Mange Wolverhampton-supportere hadde problemer med å godta spillestilen til McCarthy, men samtidig var det suksessfullt. Det gjorde ulvene til mestere på nivå to, og sørget for at Wanderers fikk være med i det celebre selskap.

I en så tøff divisjon som Championship, må vi egentlig bare akseptere at det ofte er ekstremt kyniske metoder som gir poeng på tabellen. Det er ikke alle som godtar en slik tilnærming til hver kamp, og det kan nok være litt av grunnen til at antall tilskuere på Portman Road har vært i dramatisk nedgang de siste årene. Det er noe med Ipswich Town og det å spille fotball gjennom midtbanen. Spesielt for den generasjonen som opplevde storhetstiden på 1980-tallet, da Ipswich Town sjarmerte fotball-Europa, er det veldig viktig at klubben holder fast ved det som en gang var varemerket for stort sett alle lagene vi stilte med opp gjennom årene.

Denne sesongen er det slett ikke umulig at vi kan karre til oss et opprykk, siden jeg er av den oppfatning at det er noen år siden toppnivået i divisjonen har vært svakere enn det er nå. Det er i mine øyne ingen lag som peker seg ut som en klar favoritt, og dersom vi noensinne skal rykke opp fra denne sumpen av en liga, kommer ikke mulighetene til å bli større enn det de er i år.

Det faktum at vi på Deadline Day valgte å tviholde på stjernespissen David McGoldrick, likeså med unggutten Tyrone Mings, viser oss noe vi ikke har sett fra vår eier på veldig mange år. Nemlig en vinnervilje og et oppmuntrende ambisjonsnivå. Tiden vil vise om vi burde solgt McGoldrick og heller erstattet han med en brukbar spiss som Tom Pope, sammen med en litt mer fartsfylt og bakromstruende angriper.  Selv om jeg føler at £8m er voldsomt mye penger å takke nei til, så liker jeg uansett at vår eier viser ambisjoner.

Det kan vise seg utslagsgivende at David McGoldrick ikke forlot oss på Deadline Day

Kan vi egentlig rykke opp i år?

Ja, jeg liker å tro at vi fortsatt har en mulighet til å gå opp denne sesongen. Det er fremdeles noen uker igjen av lånemarkedet, og tradisjonelt sett har Ipswich vært veldig aktive i den perioden. Forhåpentligvis tar Jonny Williams turen fra Croydon til East Anglia, og blir en del av troppen vår i form av et låneopphold igjen. Vi får også tilbake Cameron Stewart fra skade om noen uker, og det er jo en signering flere Town-fans har veldig tro på. Vår egen landsmann Jonathan Parr har nylig returnert fra skade, og det samme kommer Petr Cechs verste mareritt, Stephen Hunt til å gjøre. Jeg som nesten bare har opplevd motgang i mitt liv som Ipswich-supporter har på mange måter alltid tvunget meg selv til å håpe på opprykk, uavhengig av hvor kjedelig og uinspirerende tropp klubben er i besetning av. Vi kan jo håpe, og det må vi egentlig også gjøre.

Etter tolv sesonger på rad i Championship, kan jeg ikke skjønne noe annet enn at de store gutta i toppdivisjonen må begynne å savne traktorgutta fra East Anglia. Kanskje får ulykkestallet 13 en motsatt virkning, og sørger for at Ipswich Town endelig spiller Premier League-fotball igjen om et års tid.

Hvorfor Ipswich?

«Hva får deg til å holde med en ganske så middelmådig Championship klubb, Sindre?»

Hver eneste gang jeg møter nye mennesker og vi kommer inn på temaet fotball, blir jeg alltid stilt de samme spørsmålene. Det er spesielt nordmenn med et bankende hjerte i store klubber som sliter med å forstå hvordan en tyveåring kan ha Ipswich Town som favorittklubb, når det er så mange større og mer suksessfylte klubber der ute.

Å si at jeg ble påvirket av min far i oppveksten er ofte svaret, men er det egentlig så enkelt? Hadde jeg vært Cardiff-supporter dersom far hadde vært en «Bluebird» under oppveksten min? Jeg har selv fundert på om det var noe annet, noe spesielt med Ipswich, eller om det var en eller annen spiller som kanskje pekte seg ut på en ekstraordinær måte. Det er ikke til å skyve under en stol at der ute i fotballgale Norge er det mang en pappa (og helt sikkert mamma) som jobber intenst for å få sine barn til å holde med klubben nettopp de gjør. Der noen «lykkes», må andre innse at barnet syns det er mye mer stas med Barcelona, Manchester United og Real Madrid enn Luton Town, Middlesbrough og Carlisle United.

Kanskje var det så enkelt som at pappa drillet ordet «Ipswich» inn i hodet mitt, og nesten gjorde det til det første ordet jeg lærte meg å si. Med tanke på at jeg ble utstyrt med utallige Ipswich-drakter i ung alder, så er det nesten rettferdig å si at jeg ikke hadde noe valg.

Likevel skiftet jeg aldri klubb, og til tross for at jeg har opplevd majoriteten av mine år som Ipswich-supporter på nivå to i England, har jeg aldri sett tilbake. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg alltid har likt det å være underdog nesten uansett hvem man møter. Det var egentlig kjempemoro å alltid ha ryggen mot veggen, som Coventry Citys manager Steven Pressley en gang sa. Man skilte seg på en måte litt ut på barneskolen, da Ipswich drakten var et must i gymtimene, imens mine kamerater ikledde seg klubbtrøyer som var noe lettere for det nøytrale øyet å kjenne igjen.

«Den» høstkvelden på Stadium of Light i 2003 kan jeg nesten ikke overse. Da fikk jeg æren av å være barnevenn (som Aleksander Schau og Thomas Aune i FC Football mente var et mer passende begrep enn maskott) for klubben i mitt hjerte. Mine foreldre ordnet det som en overraskelse for meg da jeg nettopp hadde fylt ni år, og det kan godt være at den opplevelsen forsterket båndet mitt til den familieorienterte Suffolk-klubben betraktelig.

September 30. 2003
September 30. 2003

Etterhvert som årene har gått, har turene til England og Town-matcher blitt enda hyppigere, og jeg føler jo at det er noe helt spesielt med de menneskene som følger det svært middelmådige fotballaget over hele England. At jeg ble så godt mottatt av de lokale Ipswich-tilhengerne på min første tur til balløya helt på egen hånd kommer jeg aldri til å glemme. Den opplevelsen fikk meg til å innse hvor spesiell og kollektivbasert supporterkulturen i England faktisk er.

August 23. 2014
August 23. 2014 – I forkant av min første tilstedeværelse på “The Old Farm”.

Som jeg var inne på litt tidligere så er det noe unikt med å være alene om noe, siden man alltid skiller seg ut. Jeg må være såpass ærlig og si at det ikke finnes mange Ipswich-supportere i bygda Klæbu hvor jeg vokste opp. Det finnes ikke engang en eneste av sorten på min egen alder. Barndomsheltene mine i dette ordinære Ipswich-laget var ikke av høy internasjonal kvalitet, og det var nok kun mine nærmeste kamerater i Klæbu som hadde hørt om dem, sannsynligvis etter mye mas og prat fra min side. På den tiden mente jeg jo at alle i u21 laget til Ipswich kom til å ta verden med storm, og jeg trodde faktisk at Darren Bent og Pablo Couñago var gode nok for alle lag i Champions League da jeg var ni år gammel.

Kanskje hadde livet som Chelsea-supporter i dag vært helt nydelig. Jeg hadde jo tross alt hatt muligheten til å feire nye trofeer omtrent hver sesong, og hvem vil vel ikke oppnå suksess?

Å være lidenskapelig opptatt av en fotballklubb handler ikke om hvor stor sjansen for å vinne trofeer hver sesong er. Dersom man plukker seg et favorittlag basert på at de rett og slett er det beste laget, og ikke nøler med å finne seg en ny klubb om resultatene ikke helt går som man hadde håpet, har man i mine øyne ikke et godt utgangspunkt for å utvikle et rått, ekte og særegent forhold til den klubben man valgte. Det er nettopp da man er så uheldig og havner innen kategorien «medgangssupporter». Å ha et lidenskapelig forhold til en klubb handler om tilhørighet, det å være en del av noe, en klubb som du virkelig kan assosiere deg med, og et forhold det ikke finns noen vei ut av, uavhengig av hvor dårlig laget presterer på banen.

Personlig føler jeg at det er noe uoppnådd og sultent over det å holde med en klubb i lavere divisjoner. Ikke at man blir mett av å vinne kamper som Arsenal-fan, men jeg kan love samtlige supportere som aldri har opplevd skikkelig motgang at følelsen av å vinne en kamp når det stort sett bekker i mot er helt spesiell. Jeg hater å tape, men har lært meg å takle det. Det er verre når vi vinner, det er nesten som en eufori, selv om denne euforifølelsen kommer av en ganske usexy 1-0 seier over Barnsley på eget gress i en forferdelig men samtidig vakker fotballkamp en kald vinterkveld i East Anglia.

Tanken av å rykke opp skremmer meg litt, spesielt når jeg vet at jeg har tatt til tårene i ren glede av mye mindre betydelige kamper enn en eventuell opprykkskamp.

Angrer jeg på dette absurde valget?

Det har jeg aldri gjort, og det kommer jeg nok heller aldri til å gjøre. Ipswich Town har blitt en del av min identitet. Det er mye sterkere enn et ekteskap, og muligheten til skilsmisse er naturligvis ikke-eksisterende.

Ipswich ‘til I die

Life on the terraces