EKTE FOTBALL

Jeg kan ikke sette tall på antall ganger jeg har hørt folk snakke om fenomenet «ekte fotball». Hver gang jeg hører om dette unike og kjempespennende begrepet, begynner jeg å undre på hva det faktisk innebærer. Er silkefotballen man finner i El Clasico definisjonen på ekte fotball? Kanskje må vi helt til fotballens hjemland for å finne det, men andre føler kanskje at det er noe som hører fortiden til, der supporterne var forent med de som faktisk utøvde denne nydelig idretten. Det er muligens enkelt og greit et relativt, subjektivt og ikke minst en personlig vurdering av hvordan sporten tolkes? Det er ikke sikkert det finnes noe konkret og endelig svar på hva «real football» er, men det er det jeg den siste tiden har forsøkt å finne ut av.

Da jeg og Eirik Sjøli satte oss på flyet til Storbritannia i midten av oktober dette året, var fotballmenyen noe mer uvanlig enn hva man vanligvis ser hos nordmenn. Vi skulle ikke på glamorøse kamper som hadde kostet oss flere hundre pund, og de lagene vi fikk muligheten til å se har vel aldri hatt evnen til å fange spesielt mange fotballsupporteres interesse heller.

Cardiff City mot mitt kjære Ipswich Town var første kamp, og selv om vi opplevde nederlag denne gangen, er det fremdeles noe man ser tilbake på som en fantastisk dag med mange hyggelige mennesker. I og med at verken jeg eller Eirik hadde vært i Wales før, var det to spente og intetanende «lads» som gikk av toget i Cardiff. Alt virket litt som i England, bortsett fra skriften på skiltene og uttalen hos de lokale beboerne. Dette var jo en såkalt «away day» som nå har blitt et must for en hver fotballtur på balløya, og da var det naturlig å starte pubrunden allerede på formiddagen.

Oppladning til Cardiff-Ipswich

Den walisiske hovedstaden virket som en energisk og eksentrisk by med en rekke utesteder, noe som jeg og min gode venn fra Trøndelag fikk erfare. For en gangs skyld innebar oppladningen til fotballkampen noe annet enn «fake lager», som min engelske kamerat Daniel Gooch var opptatt av å holde oss unna. Carlsberg, Heineken og alle andre europeiske varemerker på det internasjonale ølmarkedet fikk vi streng beskjed om å unngå. Da ble lokale, særegne og ekte puber med lokalt brygg løsningen, noe jeg følte var en nyttig og unik opplevelse, spesielt sammenliknet med hva man vanligvis erfarer. Av de pubene vi var innom vil jeg spesielt anbefale «The Brewdog» og «Urban Tap House», lokalisert ganske sentralt i Cardiff – som garantert vil være midt i blinken for en hver besøkende fotballentusiast.

Urban Tap House i Cardiff

Selv om hovedretten (kampen) ikke sto helt i smak sammenliknet med den delikate forretten (selve dagen i Cardiff) vi ble vartet opp med, var totalinntrykket i all hovedsak veldig positivt.

Tractorboys on tour

Dagen derpå var blytung, ikke bare fordi vi hadde inntatt «noe» alkohol i løpet av tirsdagen, men først og fremst fordi vi måtte forlate en flott by som jeg kun kan snakke positivt om.

Etter en svipptur innom London, satte vi kurs mot East Anglia og Cambridge. Byen som kanskje er mer kjent for strålende universiteter og talentfulle studenter, var ikke destinasjon på grunn av de årsakene denne gangen. Vi skulle nemlig oppleve en vaskeekte engelsk fotballkamp på nivå 7. Cambridge City (må ikke forveksles med United, som spiller i League Two), virket som en sjarmerende og familievennlig klubb. Det var i hvert fall det inntrykket jeg hadde etter å ha snakket med en nordmann som holder dem som hans favorittklubb. Selv om City i utgangspunktet spiller i Cambridge, har de for øyeblikket «groundshare» med Histon FC, og må da spille sine kamper i nabobygda, som kun er 10-15 minutter med taxi fra togstasjonen og inn til stadion. Glassworld Stadium, eller Bridge Road som den også kalles, leverte til det aller ytterste – og ga oss et inntrykk av hva engelsk fotball virkelig handler om. Så var det dette med ekte fotball da.

Cambridge City på «eget» gress mot Arlesey Town – laget som blir styrt av den tidligere West Ham-spilleren Rufus Brevett, var i min bok en ekte fotballkamp. Ikke noe kransekake eller rekesmørbrød. Det var heller ingen koffertbærende forretningsmenn med selvsentrerte intensjoner til stedet. Hvor ble det av alle luksusspillerne som melker en hver sklitakling og får det til å se ut som offentlig mord? Reserverte fotballsparkere som ønsker de heller hadde vært et annet sted var det heller ikke lett å få øye på. Jeg etterlyste det, men det betyr ikke at det var tendenser til noe savn. Sånn som jeg er vant med å se fotball nå til dags, er alle de faktorene nesten de klassiske kjennetegnene på en kamp. Følelsen av å være på kamp nivå 7, mellom Southern Premiership-lagene Cambridge City og Arlesey Town var forfriskende. Kontrasten mellom en rekesmørbrød-kamp i Premier League og en kamp med lokalt øl på krana var enorm. Det var litt som å gå fra å puste eksos-luft i Beijing til å stå ute i naturen med hele verden rundt seg. Det virket som vi var på riktig sted i jakten på sjel i dette vakre spillet som er fotball.

På Cambridge City-Arlesey Town

Jeg vil ikke være nedlatende ovenfor Premier League, med tanke på at det sikkert er den ligaen jeg ser mest på i hele verden, men det trenger ikke være fordi den er mest ekte. Fotball på det øverste nivået er morsomt på TV, men selve matchday-opplevelsen er ikke den samme som i lavere divisjoner hvor man faktisk trår i selve røra som utgjør fotballklubben. Spesielt var dette noe vi fikk kjenne på da vi var i Histon.

Jeg tror nesten jeg må være så kjedelig som å si at det å definere «ekte fotball» er en fullstendig subjektiv og personlig vurdering. For meg er det helt sikkert ikke det samme som det er for Kjell Inge Røkke og Roman Abramovich.

Det er likevel gøy og grave, og etter mine kalkulasjoner bør fotballen være så rå og lite industriell som overhodet mulig for at den kan betegnes som ekte. Når Eyvind Hellstrøm snakker om ekte mat, mener han nok at det som serveres på bordet skal være så lite prosessert og bearbeidet som det er mulig å få det. Det er nøyaktig det samme jeg mener. Det vakre spillet som er fotball, skal ikke tukles for mye med. Det er allerede vakkert nok som det er. Klart at kvaliteten har noe å si, men det blir egentlig ikke så veldig relevant. Det hadde vært løgn av meg å påstå at det ikke kribler når jeg ser Lionel Messi danse rundt på gresset og får det til å se ut som hans versjon av «Groundhog Day» – der alt han gjør er å gjenta den samme dominansen.

Mitt reisefølge – og svært gode kamerat hadde kun vært på Champions League fotball i England tidligere, da han for et års tid siden overvar Chelsea-Schalke 04 på Stamford Bridge. For meg var det spennende å se hvordan han kom til å reagere på en unik og svært uvanlig tur, der lange togturer og non-league fotball sto på menyen. Motsetningene fra europafotball i vest-London til sjuendedivisjonsfotball i kjølige Histon var ikke til å ta feil av. Ikke at jeg ble overrasket, men jeg hadde ikke forventet å se en så entusiastisk Chelsea-supporter til stedet på en kamp så langt nede i divisjonssystemet. Eirik mente at synet hans på det å være supporter er annerledes, der man i sjuendedivisjon ikke får de turistene som kjøper seg stemning. Frivillighetsarbeid, lidenskap og en evne til å få et naturlig og nært forhold til sin lokale klubb er helt unikt. Man knytter seg til klubben – og relasjonen blir mye tettere enn den noensinne kan bli til et lag i toppen av europeisk fotball.

Dette innlegget kan nok mistolkes, med tanke på at jeg er ganske bestemt i måten jeg ordlegger meg på. Det kan nesten virke som jeg sitter på fasiten over forskjellige begrep i fotball. Kanskje det er lurt å påpeke at det er helt personlig, og nesten en privatsak. For noen er nok sexy fotball på store stadioner med skinnseter og flott oppvarting en helt fantastisk kampopplevelse, men for enkle og fotballnostalgiske sjeler som meg er det andre verdier som kommer først.

Det er etter slike turer jeg spør meg: «hvorfor foretrekker noen å betale £300 på svartebørsen for Champions League, når man heller kan betale £5 for en fantastisk opplevelse, som gir en følelse av at man virkelig røsker tak i røttene ved fotball?»

Jeg vet hvertfall hva jeg mener med ekte fotball.

Til stedet på sjuendedivisjonskamp i England.

Nå reiser jeg snart ut igjen, og enda mer non-league fotball er på den delikate menyen over matcher vi skal se. Charlton-Ipswich blir naturligvis høydepunktet på lørdag formiddag, før vi krabber oss videre til East Dulwich for å se Dulwich Hamlet på eget gress mot Kingstonian. Vi avslutter turen søndag, der Hayes & Yeading tar i mot Horsham på sin hjemmebane i Maidenhead. Vertene ledes for øvrig av Phil Babb, som er mest kjent for å knuse nøttene sine i treverket på Anfield mot Chelsea, da han spilte for Liverpool. Det er mye gøy man lærer av å følge uprofesjonell fotball.

See you next time.

 

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>