Just Another Game

Nervevraket Eliassen skal prøve å skrive om en Ipswich-kamp som faktisk betyr noe. Alt var så mye lettere før.

August 23. 2014
August 23. 2014

«Just another game» er en fotballklisjé som er å se på en managers lepper før hver kamp.

Denne kampen skal man behandle som en hvilken som helst annen, sier de.

Det er tross alt bare 90 (kanskje 120) minutter med fotball mellom to relativt jevne lag. Hvor ekstraordinær kan egentlig en fotballkamp være?

Det verste som kan skje er jo at vi taper en kamp.

Vi kan jo alltids prøve igjen neste sesong.

Verre ting har skjedd. Vi må tenke positivt nå.

Det er jo ikke et spørsmål om liv og død.

Nei, stemmer det. Det er mye viktigere enn som så.

Billy Shankly, en av de aller største i Liverpool sa det så fint. «Some people believe football is a matter of life and death, I am very disappointed with that attitude. I can assure you it is much, much more important than that.”

Kampen trenger vel ingen introduksjon.

Før helgas kamp mot Norwich City, som jeg egentlig bare liker å referere til som scum, er det sitatet alt man trenger å bry seg om. Man prøver jo å bagatellisere det, for «at the end of the day», er avansementet alt som betyr noe. Eller?

Krig.
Krig.

Da jeg i februar 1994 kom til verden, ante nok verken jeg eller min far at den aller største kampen i mitt liv som Ipswich-supporter kom til å bli klasket i trynet på oss en mai-dag i 2015. Klart man kan argumentere for play-off finalen mot Barnsley i 2000, men da var undertegnede kun en fem år gammel pjokk, og stort husker jeg ikke fra den dagen heller. Semifinalene i kvalifiseringen til Premier League mot West Ham i 2004 og 2005 var også helt spesielle, men igjen, dette er noe helt unikt. Det kan faktisk ikke settes ord på, men intensjonen min var hvertfall å forsøke på nettopp det i dette innlegget.

Ironisk nok, så tippet jeg at dette kom til å bli utfallet før sesongen. Forskjellen var bare at jeg hadde oss på en finfin 3. plass, og de oppskrytte kanarifuglene fra oppi gata på 6. plass. Ikke at jeg skryter på meg å være noen spåmann, siden det å for eksempel tippe Wigan på 1. plass kanskje ikke er helt solid, men det var kanskje litt ønsketenking bak det.

På det stadiet hadde vi jo ikke møtt denne gjengen med masse PL-spillere, og frykten for å tape eksisterer jo ikke så tidlig i sesongen. Da er det alt å vinne.

Kun noen uker etter tabelltipset mitt ble vi på pinlig men også komfortabelt vis slått 1-0 i vår egen storstue av City. Jeg la meg helt lang-paddeflat etter denne fadesen og innrømte fort at vi var milevis unna å være der scum på det tidspunktet var.

I februar, da vi igjen skulle ta hevn (som de to foregående møtene), ble vi nok en gang etterlatt med en enorm skuffelse. Klasseforskjellen var igjen massiv, og jeg måtte på ny opptre ydmyk på ekte Mons Ivar Mjelde-vis. 2-0, selv om vi kanskje burde scoret ett eller to mål. Men hva hjelper vel det. Vi tapte.

I disse kampene er spillestil, rettferdighet og fair play (hvertfall for meg) fullstendig irrelevant. Danny Haynes er nok enig med meg.

Haynes er en legende i disse oppgjørene.
Haynes er en legende i disse oppgjørene.

Nå er det nå en gang slik at vi har tapt de fire siste møtene med dem, og da teller jeg ikke med helgas uavgjort, med tanke på at det i utgangspunktet ikke har noe som helst å si før returoppgjøret. 1-4, 1-5, 0-1 og 0-2 er fasiten på disse kampene, og det er en underdrivelse å si at hevnlysten er til stedet. Samtidig eksisterer det en ganske betydelig følelse av frykt, som ligger på innsiden av hodet og gnir seg mot tanken om at «dette skal jo gå så bra». Det har jo ikke gått bra i de foregående møtene, så hvorfor skulle det gjøre det nå?

De har jo så mange klassespillere. Om vi skal sette opp lagene mot hverandre er det nok kanskje bare Murphy og Sears som hadde spasert inn i scum sin startoppstilling. Så knallharde må vi være, men jeg bryr meg egentlig ikke så mye om det der. Det er bare 90 minutter, og sist jeg sjekket kan det skje mye snodig på halvannen time med fotballsparking.

Jay Tabb og Stephen Hunt har funnet på mye fanteri tidligere i sine karrierer, så håpet om at de skal dra frem et triks av de sjeldne er definitivt der.

Her er mannen som skal sende oss til Wembley.
Her er mannen som skal sende oss til Wembley.

Jeg kan egentlig ikke sette ord på hvor nervøs jeg er. Der er fullstendig uutholdelig. Jeg vil bare ha det overstått!

I helga skulle jeg jo egentlig hatt en norsk 16. mai-feiring og heller kost meg med pin-up på søndag, men lørdagens kamp kommer nok til å forandre på det uansett utfall.

Det er helt garantert det mest absurde innlegget jeg har skrevet. Jeg styres av nerver og en brutal reisefeber som gjør at jeg skriver dette i stedet for å sove akkurat nå.

Jeg synes jo det er ganske pirrende at David McGoldrick endelig er tilbake og er å finne på innbytterbenken i en slags jokerrolle. Meget spennende. Det hadde vært noe om han hadde gjort som Fulham – og kommet inn etter et langt skadeavbrekk og scoret det avgjørende målet. Nå drømmer jeg igjen.

I realiteten er jo sannsynligheten for at Tommy Smith roter det helt til og serverer Cameron Jerome mye større, men drømmen om McGoldrick-scoring er likevel den som opptar hodet mitt mest. Jeg vet jo at alle forventer at scum skal spille på Wembley 25. mai.

Det blir kanskje et helt elendig skrevet blogginnlegg, men jeg klarer virkelig ikke å stokke ordene mine riktig. Jeg skriver bare det kommer til hodet mitt. Litt spontant.

Liverpool-fans mener sikkert at juggelkampen deres mot Manchester United er den største, og selv om noen av de mektigste klubbene i landet har sine rivaler, synes jeg helt klart at det vi er involvert i er et av de største. Newcastle-Sunderland er nok det mest sammenliknbare i toppen av engelsk fotball. Det er likevel ikke det samme der oppe i toppen. For oss lenger ned er dette det eneste derbyet vi har, og den gode gamle derby-day spiriten er definitivt den samme som før. Det er bare så ekte, ubearbeidet og rått. Den oppladningen som Sky alltid har til toppkampene ser vi ikke i Championship, og det kan være med på å bidra til at kampene får leve sitt eget liv. Uten påvirkning fra alle mulige kanter.

To klubber som virkelig hater hverandre. Det er fullstendig krig. Blått mot gult. Storklubb mot miniputt. Historie mot ingenting. Paul Mariner mot Grant Holt. En betydningsfull klubb for engelsk fotballhistorie mot en som knapt noen har hørt om. Litt i underkant av 500 registrerte norske fans mot hva er det? 90?

Noen sier kanskje at hat er et sterkt ord, men for meg (og utrolig mange andre) er det absolutt ikke det. Hat er jo et relativt og ganske subjektivt begrep å tolke, men så mye som fotball har betydd for meg er det definitivt et ord jeg synes er passende å bruke om de gulgrønne fra Norfolk. Det er definitivt ikke en en-veis greie, da jeg får bekreftet fra min kamerat som er scum-fan (ja, det er smått sjukt å snakke med sånne mennesker) at hatet er gjensidig.

Klubbene har jo aldri møtt hverandre i en større kamp før, så det sørger jo for at det spyles enda mer bensin på bålet. Jeg prøver bare å få meg selv til å innse at denne kampen blir husket for evig tid. Så stor er den faktisk.

Jeg dveler jo fortsatt ved 7-1 tapet for Peterborough i 2011, og hver uke blir man som Ipswich-fan minnet på hattricket til Alex Mathie mot scum på 90-tallet. Å vinne denne kampen hadde gitt meg valuta for alle pengene jeg har brukt på fotball de siste årene. Dette blir jo min kamp nummer 70 på engelsk jord, så litt spesielt er det jo. Jeg vil så gjerne være der når vi sender oss selv til Wembley og det på bekostning scum. La det skje!!

Vi blir hele tiden stemplet som et drittlag som bare kælker langt mot saltstøtta Murphy på topp. Den samme saltstøtta som scoret 27 mål denne sesongen.

Saltstøtta.
Saltstøtta.

Jeg liker underdog-stemplet, og så lenge vi vinner på lørdag kunne jeg ikke brydd meg mindre om hvordan vi gjør det. Det aller beste hadde vært om mannen med «hand of God» hadde gjort et lite comeback og sørget for borteseier.

Ah, Chambers’ fist-pump foran bortefansen. Nå drømmer jeg igjen, men jeg liker det litt.

Drømmen er der virkelig. Jeg tør jo ikke tenke tanken på Wembley, siden det virker så fjernt. Men tanken på å slå scum kommer jeg aldri til å slippe. Vi har tross alt ikke slått de siden jeg entret min pubertale del av livet.

Det er ganske emosjonelt å snakke om, siden det betyr så mye. Jeg tror nok ikke at jeg kommer til å lese over dette innlegget heller, da det heller får bli så naturlig og rått som overhodet mulig.

Klokken er 02.54 og jeg burde virkelig lagt meg. Skal jo tross alt sette meg på et fly med Ole Bernt Krogstad og andre Town-fans på morgenkvisten. Likevel er det så uendelig vanskelig å sove når alt jeg tenker på er Carrow Road og muligheten for en enorm bragd. Av de 69 kampene jeg har vært på hittil, er det nok Watford borte (så nylig som i mars) og Blackpool borte (november 2013) som skiller seg mest ut. De kampene var jo «bare» tre poeng, så tanken på å sikre seg en billett til Wembley i våre aller bitreste rivalers storstue er helt ubegripelig. Det gir liksom ikke mening.

Jay Tabb med et brassespark som avgjør alt helt mot slutten. Et Teddy Bishop solo-raid på overtid som sørger for 0-1 og sender oss til himmelen. Kanskje scorer Lukey Chambers på corner med få minutter igjen. Eller kanskje toppscoreren vår gjør som han har gjort hele sesongen og banker den jævla ballen i mål som om det er det eneste han har gjort i livet. Scenarioene er mange, og alle er like bra synes jeg.

Chambo's "fist pump" ser jeg gjerne på lørdag...
Chambo’s “fist pump” ser jeg gjerne på lørdag…

Før sesongen var min store drøm at min yndling, Luke Hyam, skulle avgjøre det hele, men nå som han er skadet ser det ganske mørkt ut. Uansett har det ingenting å si hvordan vi vinner. Jeg vet at sannsynligheten er kjempeliten. Ingen tror på oss. Vi er jo underdogs så det holder.

Eller er vi? Det er jo «just another game», og alt kan skje.

Make us dream, har vi alltid sagt. Nå håper jeg at den drømmen vi har gått rundt og hatt blir til realitet. All to play for boys.

COME ON YOU BLUEEEESSSSSS

 

 

One thought on “Just Another Game”

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>