Ukas portrett: Bli kjent med lederen for Supporterunionen

10kjappe3

Trond Fuhre er en lidenskapelig Birmingham City-supporter av de sjeldne. Han ble oppvokst på Gran på Hadeland og drev aktivt med fotball til han var 25 år gammel. Fuhre var ingen dårlig fotballspiller, og landslagssamlinger på gutte- og juniornivå understreker nettopp dette. Hans engasjement for England og Birmingham er beundringsverdig, og han bidrar virkelig til å forbedre supporterkulturer blant nordmenn, da hans verv som leder i supporterunionen for britisk fotball har vært et faktum siden 2010.

Fotballentusiast er heller ikke feil å bruke om denne mannen, og hele 105 (!) stadioner har han besøkt i henhold til hva som er godkjent av SBFs regelverk. Hans forhold til Midlands-klubben oppsto i løpet av sesongen 1976-77, og alt var takket være en enkeltkamp mot naboene fra Leicester. 4. desember var datoen, det var iskaldt i luften og banen hadde nok ikke blitt godkjent for fotballsparking på denne dag i dag. Hjemmelagets målvakt Mark Wallington og de andre revene ble rundspilt på spektakulært vis, og det bekreftet også resultatet 6-2.

Jepp, Groundhopper er ordet.
Jepp, Groundhopper er ordet.

For Trond var helt unikt å se sitt fremtidige favorittlag kjøre over Leicester på Filbert Street på en så grov måte, men det var noe annet som gjorde denne dagen helt ekstraordinær. Birminghams angriper Kenny Burns scoret tre av målene i totaldominansen, og da blant annet kampens aller siste nettkjenning. I etterkant av denne kampen hadde Gran-gutten lest at spilleren som sørget for lagets sjette mål den gitte sesongen, ville få en sportsbil fra en lokal bilforretning med en verdi på £3000 som belønning. Selv om Burns kanskje var egoistisk foran mål av det positive slaget, var han absolutt ikke det når det kom til hans utenomsportslige væremåte. Spydspissen valgte faktisk å selge bilen og dele pengene med resten av sine lagkamerater.

Det er med stor ære jeg kan presentere en av Norges aller ivrigste fotballtilhengere.

Hva gjør deg virkelig stolt av å holde med de blåkledde?

Birmingham City er en skikkelig fotballklubb med en lang og stolt historie. Jeg føler en veldig tilhørighet til klubben og er veldig kry over å være City-supporter. Vi har alltid vært en underdog-klubb, noe som jeg som personlighet passer godt med.  I løpet av mine år som “Brummie” har jeg også vært så heldig å blitt kjent med organisasjonen på innsiden, og mange av mine beste og nærmeste venner bor i den store Midlands-byen. Jeg klarer heller ikke å fortelle hvor stolt jeg er av å holde med Brum, uten å nevne at vi har en fantastisk kampsang. “Keep Right On to the end of the road” som forteller mye om BCFC. “We are Birmingham City and we never give up!”

*KRO (Keep Right On) har blitt et ikonisk begrep i City-miljøet.

Hva ville du endret i klubben dersom du hadde hatt sjansen?

Det er utrolig mye bra med klubben MIN, men det er naturligvis elementer man kunne tenkt seg å endre på. Dersom vi hadde blitt kjøpt opp av en person som har sterk tilknytning til Birmingham og England kunne vi endelig følt at klubben er i trygge hender. De siste årene derimot, har det vært en såpeopera uten like – og spesielt etter Carson Yeung kom trallende inn dørene i 2007. Nå finner han seg selv i fengsel, takket være hvitvasking. Heldigvis er han fjernet fra alle verv i styret og i holding selskapet, og det vet jeg mange “bluenoses” setter pris på. Vi befinner oss nå på Hong Kong børsen gjennom selskapet «Birmingham International Holdings». Nå er vi takknemlige for at organisasjonen blir ledet av Panos Pavlakis, som gudskjelov har snudd mye av det negative om til noe positivt. Mitt tips for den kommende tiden er at noen kjøper opp klubben innen 2 år.

Han er nok ikke den mest populære mannen i Birmingham.
Han er nok ikke den mest populære mannen i Birmingham.

Hvor god tålmodighet har egentlig en Brummie med tanke på alt som har skjedd de siste årene?

Jeg er født med stor tålmodighet, men enkelte har ikke vært så heldig. Noen har valgt å holde seg borte fra klubben siden nedrykket fra Premier League i 2011. Det skyldes hovedsakelig alt rotet med Carson Yeung og hans helt ukjente medspillere, så det skal ikke legges skjul på at det har vært utfordrende. Vi har opplevd en forferdelig periode siden Championship-tilværelsen ble et faktum for fire år siden. Selv om totalinntrykket kanskje er at det har vært katastrofalt, så åpnet det faktisk ganske lovende. Chris Hughton kom godt i gang og sørget for play-off semifinale, i tillegg til at vi allerede hadde en ligacup-triumf og Europa League-deltakelse i lomma.

Deretter spaserte  Lee Clark inn dørene på St. Andrews, og siden det vant vi knapt en hjemmekamp. Samtlige tilknyttet City rister sannsynligvis på hodet når de minnes denne perioden. Hvordan vi maktet å holde oss i divisjonen for et par sesonger siden er en gåte. Hadde det ikke vært for pannebrasken til Paul Caddis fire minutter på overtid den siste og 46. serierunden, ville vi nå vært et nivå 3-lag.

Øyeblikket Birmingham berget plassen med et nødskrik.
Øyeblikket Birmingham berget plassen med et nødskrik.

Clark tok til slutt hatten sin og gikk, og ble erstattet av tidligere Blues-spiller Gary Rowett, som ble hentet fra League Two-klubben Burton Albion. Siden har det bare gått oppover, og Rowett har sørget for gjenvunnet tro og entusiasme blant de trofaste supporterne våre. Vi kan endelig kjøpe spillere igjen, slik at vi forhåpentligvis kan bite godt fra oss i Championship denne sesongen.

Hva er ditt aller beste minne med Birmingham City FC?

Mitt første og største minne var da vi sikret opprykk til Premier League etter Norwich City ble slått i straffesparkkonkurranse på Millennium Stadion i 2002.

Jeg hadde sammen med min gode Blues-venn Knut Roger Hansen tatt turen over for å se det som skulle bli et nervedrama av dimensjoner. Vi holdt på å dø av nerver allerede før kampstart. Det var helt grusomt. Det toppet seg da manager Steve Bruce ga matchballen til 18-år gamle Darren Carter, som også var født med Birmingham City-blod. Tilliten viste seg å være berettiget, da unggutten på rolig vis sendte keeper feil vei, og sørget for at 31 tusen Brummies kunne feire et etterlengtet opprykk til toppdivisjonen.

Trond og sitt reisefølge fra opprykksfinalen i 2002.
Trond og sitt reisefølge fra opprykksfinalen i 2002.

Selve øyeblikket husker jeg ikke stort av, men det lille som hukommelsen min får tak i, er jo selvfølgelig veldig spesielt. Jeg våknet på en måte fra en våt drøm, og holdt rundt et menneske som jeg aldri noensinne hadde sett før. Naturligvis langt fra der jeg hadde seteplass. Mitt reisefølge dro det enda litt lenger, og løp ut på banen i ren ekstase. Den helgen glemmer vi nok ikke med det første. Eller noensinne.

Hvordan er kampopplevelsen i England annerledes nå enn på 70/80-tallet?

Jeg opplever faktisk en kjempestor forskjell, særlig hvis vi strekker oss tilbake til 70-tallet. Den gangen var det rom for arbeiderklassefolk på tribunen, uten at de måtte tømme lommeboka fullstendig for kun en kamp. Dette gjelder i alle høyeste grad de øverste ligaene, men fotballen har også generelt fått en vridning mot en middelklasse-sport.

Dette blir dyrt for mange engelskmenn.
Dette blir dyrt for mange engelskmenn.

Selve kampopplevelsen var også av et helt annet kaliber, på alle mulige måter. Hooligansmiljøet florerte, man erfarte at det var trøkk rundt hele stadion (ikke bare små seksjoner som det er i dag), og som oftest var det en helt annen inngang til kamp også. Med tanke på at det var såpass få turister på den tiden, så var det gjerne kun lokale supportere hos de forskjellige klubbene. Dette bidro til at man følte en sterkere tilknytning til byen som laget representerte, og da ble det en naturlig «by-krig» for et hvert ligamøte.

 

Urinering både på og utenfor stadion sørget for at det ikke akkurat var en velduftende opplevelse å gå på kamp på den tiden. Likevel kan jeg ikke si annet enn at jeg savner den tiden voldsomt. Ståtribuner og kampbilletter som ikke kostet skjorta. Vi kunne virkelig ikke klage. Som supporter var det enklere å sammenlikne seg med spillerne på banen, og selvfølgelig det klassiske med at man kunne møte nettopp dem på puben etter match. Det skjer ikke i dag.

Trond møtte ikke Demarai Gray på puben, som det kanskje ville vært i gamledager.
Trond møtte ikke Demarai Gray på puben, som det kanskje ville vært i gamledager.

Hva skiller en “Bluenose” fra en hvilken som helst annen supporter?

Det er bare noe med våre fans som jeg liker og synes er helt herlig. Vi vet at vi ikke følger Barcelona, og har med det også en flott selvironi. Med tanke på at majoriteten av Birmingham-supportere tilhører arbeiderklassen, er det også naturlig at dette gjenspeiles i tribunekulturen. Det kan jo hende at andre gjør det, men jeg har hvert fall bitt meg merke i at vi ofte tar tak i detaljer på bortekamper og spinner på det helt til fløyta går. Om det er en spiller, vakt, dommer eller hjemmefansen, spiller ingen rolle. Det blir uansett en spesiell atmosfære på stadion, noe en ekte Brummie vet å sette pris på.

Likevel er det en materialistisk ting som kanskje skiller seg ut mer enn noe annet, og det er Birmingham City-fans’ bruk av sixpence på match. Dette er tradisjon, og har økt i omfang etter den populære BBC-serien “Peaky Blinders” ble sendt på nasjonaldekkende TV. I tillegg til den berømte flatcapen, har også en rekke av våre mest dedikerte supportere en fascinasjon for gullkjeder (ofte tykke) med vår logo i anheng.

Trond bruker selv en sixpence.
Trond bruker selv en sixpence.

Hva irriterer deg virkelig med fotballsupportere? 

Jeg kan ikke si at jeg beundrer supportere som slenger dritt, usaklige meldinger og personangrep over nettet til hverandre. Det er mange som ikke hadde tatt skade av å fått påspandert et oppdragelseskurs!

Stort sett er det ikke mye jeg blir oppriktig irritert over, men som den fotballglade mannen jeg er så må jeg si at jeg setter pris på fans som har respekt og litt kunnskap om andre klubber enn sin egen.

Hvordan fungerer den norske supporterklubben?

Vi er en av de eldste supporterklubbene i Norge etter vi ble etablert i 1981. I mange år var medlemsbladet «Blues Info» en gjenganger i postkassa, men de siste årene har vi kun vært på nett. Hjemmesiden vår (www.bskn.info) er i drift, men det er i likhet med mange andre supporterklubber – på Facebook det er mest liv. På det flotte samlingsstedet har vi daglige oppdateringer og det er også gode muligheter for å holde kontakt med andre likesinnede medlemmer. Vi burde kanskje vært flinkere på det å arrangere kollektive turer, men ofte er det smågrupper som reiser over til «vårt andre hjem», slik at det uansett blir en slags fellestur.

Vår dyktige bidragsyter Martin Kolsrud har i år startet en ny vri, ved å lage en årbok som på mange måter vil være en erstatning for medlemsbladene vi ikke gir ut. Supporterklubben vår har alltid hatt god kontakt med moderklubben, og tradisjonen tro reiser vi over til siste seriekamp hvor undertegnede har delt ut prisen «Player of the Season Award».

Kunne du noensinne byttet klubb, eller er din lojalitet til Birmingham City endelig?

Om mitt lag skifter navn, logo og spiller sine kamper utenbys kan nok noe sånt fort forekomme. Da er nok en protestklubb som for eksempel Small Heath FC et alternativ.

Hvor er dere om ti år? 

Da tror jeg Birmingham City spiller i Premier League. Men husk, vi snakker om en klubb som tradisjonen tro vil få “joys and sorrows too”.

 

Denne midlertidige og jubileumsfylte logoendringen sørger nok ikke for klubbytte hos Mr. Fuhre...
Denne midlertidige og jubileumsfylte logoendringen sørger nok ikke for klubbytte hos Mr. Fuhre…

Beste og verste spiller i din levetid:

Best: Trevor Francis. Vi kaller han bare «The Golden Boy» – en fantastisk fotballspiller som har sterk tilknytning til klubben fremdeles.

Verst: Anders Limpar. Mannen var en fullstendig fiasko.

Favorittspiller noensinne:

Den er enkel. Kenny Burns.

Hatklubb: 

Hat er nok ikke riktig ord, men skal ikke legge skjul på at jeg misliker Aston Villa.

Norge eller Brum:

Jeg er nordmann og man skal ha respekt for det, men jeg føler meg som halvt engelskmann. BCFC 100%.

Borte- eller hjemmekamp:

Jeg elsker jo St. Andrews, men bortekamp er noe helt spesielt, så da må jeg gå for det.

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>