Travel fotballhelg i Nord-England

Når man setter seg på flyet med England som destinasjon og gjør seg klar for en fuktig helg med masse underholdende fotball, vet man aldri nøyaktig hva man har i vente.

Denne gangen reiste jeg og min gode venn, Daniel Johansen (Leeds-supporter) til nydelige balløya med store forventninger rundt det som skulle bli en svært travel helg. Turen startet helt rolig i London, og ble for øvrig avsluttet på nøyaktig likt vis. Det som skulle vise seg å foregå mellom de rolige kveldene i hovedstaden derimot, er en helt annen historie.

Torsdagskveld reiste jeg fra mitt hjem i Klæbu, og la ut på en seks timers reise til det som på mange måter har blitt mitt andre hjem i Storbritannia, eller mer presist sagt: England. Det er bare noe med den følelsen av å sitte på et 18.00 fly med Norwegian fra Værnes til Gatwick, stort sett på fredager. Jeg skal ikke legge skjul på at det nesten er like spesielt hver gang, selv om jeg reiser over en gang i måneden. Denne gangen var intet unntak, og jeg møtte mitt reisefølge på en av Londons mange flyplasser i åtte-tiden denne torsdagskvelden. Selv om denne nokså normale kvelden mot slutten av uka var helt uten et opplegg, en fotballkamp eller noen form for aktivitet, så er det alltid deilig å komme ut fra undergrunnsstasjonen i Paddington, der jeg bor under hvert opphold.

Vår første skikkelige dag i det sjarmerende landet ble tilbragt i det som skulle vise seg å bli en av de kuleste byene jeg har vært i hittil: Burton. Den vesle byen i East Midlands ligger ikke langt fra Nottingham og Derby, og etter en halvtimes ventetid på tog i Tamworth, var vi fremme i byen som er aller mest kjent for sine mange bryggerier. Før øvrig så var Tamworth et veldig rolig sted, og selv om det sikkert bor noen mennesker der, så hadde vi ikke forventet å møte en Ipswich-supporter med en nydelig hatt.

I Tamworth møtte vi denne Ipswich-supporteren
I Tamworth møtte vi denne Ipswich-supporteren.

 

De seks timene før kampstart i Burton ble brukt til å ta noen øl på diverse puber rundt omkring i den forholdsvis lille byen som kun er en snartur med tog fra Derby. Turen gikk så til The Pirelli Stadium, som er oppkalt etter intet mindre enn en italiensk dekkprodusent. Anlegget var akkurat som forventet: tradisjonelt, sjarmerende og ekstremt typisk til League Two å være, men det betyr ikke at det ikke er helt nydelig.

Rett og slett et nydelig anlegg.
Rett og slett et nydelig anlegg.

Ingen hadde forventet at bortelaget fra sør-øst England skulle stikke av med alle tre poengene, men det var akkurat det de gjorde da de til slutt vant 3-1. Litt av bragd, må man kunne si.

Så sjokkerende som resultatet var,  gjorde det alt ekstra magisk at vi sto med Cambridge-supporterne, som overraskende nok kom i store tall. Kanskje var det fire eller fem hundre tilreisende fans fra East Anglia, og jeg syns alltid det er interessant, lærerikt og fascinerende å bli kjent med de som holder med klubber i lavere divisjoner. Vi møtte blant annet disse to herrene, som har vært lojale mot sin klubb siden de vokste opp.

Disse Cambridge-supporterne må beskrives som lojale.
Disse Cambridge-supporterne må beskrives som lojale.

På grunn av få togavganger til Leeds denne kvelden, måtte vi forlate kampen et snaut kvarter før full tid. Selv om det var usedvanlig kjedelig, kunne vi ikke risikere å miste Leeds-kampen dagen derpå, som naturlig nok var høydepunktet for mitt reisefølge. Til tross for at vi hadde beregnet oss massevis med tid, og var klare ved plattform 1 i god tid før avgangen, presterte jeg å sette fra meg, og dermed glemme igjen bagasjen min ved benken hvor vi prøvde å få med oss sluttresultatet i kampen som foregikk like rundt hjørnet. Som det ville gjort hos hver og en som reiser rundt med verdisaker, så utløste det seg en panikkreaksjon i meg da jeg ble gjort oppmerksom på at Ipswich-sekken jeg hadde dratt med meg på toget kun var halvparten av den bagasjen jeg hadde reist opp med.

De få ansatte på toget var sånn sett mitt eneste håp, men heller ikke de ante hvordan vi skulle løse denne saken. «Vi har ikke noe informasjon å gi deg», var stort sett de beskjedene jeg fikk av de jeg på det tidspunktet hadde mest tiltro til. Frustrerende, selvsagt – men hva kan man gjøre? Siden det ikke gikk flere tog til Leeds denne kvelden, var det uaktuelt for meg å hoppe av i Derby, ta tog tilbake til Burton og så ankomme i Yorkshire senere denne kvelden. Det er en av de situasjonene der man egentlig ikke vet hva man skal gjøre. Vi forsøkte å ringe den lokale taxistasjonen som var lokalisert på Burton Train Station, og høre om de kunne ta den korte turen ned til plattformen for så og ta vare på bagasjen min en liten stund. Forståelig nok, så var de ikke særlig samarbeidsvillige – og da måtte vi tenke ut andre løsninger. Fikk aldri kontakt med det lokale politiet, siden toget stort sett alltid kjørte gjennom en tunnel i det jeg hadde begynt å nærme meg slutten i telefonkøen. Dekningen falt ut gang på gang, og frustrasjonen økte i takt.

Da vi ankom Sheffield bestemte jeg meg for å gå av toget i håp om å komme meg tilbake til Burton i løpet av kvelden, for så og ta et grytidlig tog til Leeds dagen etter. På vei av toget ble jeg stoppet av konduktøren, som ut av intet kom med gode nyheter. Kofferten min var lastet på et senere tog til Derby, og der skulle den oppbevares til jeg selv kunne ta hånd om den. Strålende, da var det helt unødvendige problemet ut av verden. Sånn sett var det derfor jeg gikk rundt i de samme klærne både fredag og lørdag, ikke et hygienisk høydepunkt, men “such is life” som godeste Ray Wilkins pleide å si.

Fra eufori på The Pirelli, til en stressende panikksituasjon, før humøret plutselig steg til entusiastisk igjen. Det var en kveld av kontraster i East Midlands, akkurat som året før, da Ipswich ledet 4-1 til pause mot Derby, før vi på mystisk vis lot kampen ende 4-4.

Endelig var vi fremme i en av de større byene nordover i landet, etter mye turbulens og styr veien. Jeg må si at Leeds var en by som overrasket meg svært positivt. Det er nok vel dokumentert blant mine interne kretser at byens fotballklubb kun ligger bak Norwich City over klubbene i det engelske ligasystemet jeg hater mest. Det er lett å danne seg fordommer når man aldri har opplevd noe selv, og der må jeg si at jeg bommet kraftig når det gjelder byen Leeds. Min erfaring med byen kommer selvsagt ikke til å endre på hvordan jeg føler det med klubben, men positivt overrasket ble jeg absolutt av millionbyen. Det minnet meg litt om Birmingham, selv om jeg ikke har vært på rundtur i noen av byene. Travelt, elektrisk og svært folksomt er vel de tre beste ordene å bruke i en oppsummering av Yorkshires største by.

Selv om jeg ikke har opplevd Leeds som by tidligere, så har jeg vært på Elland Road før, den gang med politieskorte inn til stadion med supporterbussen til Ipswich i 2005. 2014-versjonen av de hvites hjemmebane var ikke noe ekstraordinært annerledes enn den var ni år tidligere, den eneste forskjellen fra mitt ståsted var at jeg nå var omgitt av Leeds-fans. Kampen var jevnspilt til tross for at hjemmelaget hadde de aller største sjansene, og har nok god rett til å føle at de burde fått mer ut av kampen enn et spinkelt 1-1 resultat (som for øvrig var mot en Sheffield Wednesday-lag som har startet sesongen på svært godt vis). De jeg traff på med tilhørighet i Leeds United Football Club var kjempehyggelige, og er det noe supporterne deres har, så er det en brennende lidenskap for klubben sin. Bra trøkk gjennom hele kampen, herlige scener i gangene ved pause og selvfølgelig en enestående evne til å støtte laget når det trengs. Opp gjennom årene har de selvsagt hatt noen uheldige episoder, så jeg kan jo naturligvis ikke si at jeg elsker Leeds-supportere bare på grunn av en positiv opplevelse. De sitter fremdeles komfortabelt på 2. plass over klubber jeg ikke kan fordra… Uavhengig av det, så var det en knall dag i Leeds, som jeg selvfølgelig kommer til å huske lenge.

IMG_2227
Kjempestemning på Elland Road.

 

Etter en lang og innholdsrik dag i Yorkshire gikk turen videre til East Midlands igjen – denne gangen til mektige Nottingham. Byen som er kjent for Robin Hood, et livlig uteliv og selvfølgelig fotballklubben Nottingham Forest var neste stopp, etter en travel helg med besøk både i London, Burton og Leeds. På toget til Nottingham stoppet vi innom Derby og tok hånd om bagasjen som jeg på mystisk vis hadde mistet besetning over da vi var i Burton fredagskveld. Helga hadde vært kjempefin, men det var egentlig nå turens definitive høydepunkt for min del kom. Nottingham Forest mot mitt kjære Ipswich Town på City Ground. Da vi tok taxi inn til byen på søndag, begynte jeg å tenke over det faktum at det er vanvittig lenge siden jeg har vært på en bortekamp mot et så godt lag der man faktisk virkelig forventer å se en god prestasjon. Tidligere sesonger har vi alltid måtte finne oss i at tøffe bortekamper mot topplag maks ender i et poeng, men aller oftest i null.

For bortesupportere er det vanligste stedet å treffes før kamp på Meadow Lane, altså Notts Countys hjemmebane. Der har de en bar/pub som de tilreisende supporterne samles – og nå som vi omtrent hadde 2000 Town-fans med til Nottingham, var det faktisk ganske bra stemning der inne.

Det siste året har jeg fått en fascinasjon for groundhopping (banehopping), og da var det jo selvfølgelig ekstra stas å tilbringe søndagen på en så tradisjonell og historierik stadion. Denne fotballkampen i 2014 ble arrangert på et tradisjonelt anlegg, levert av to gamle storheter i engelsk fotball, som også ikledde seg helt enkle og klassiske drakter i «blått/hvitt og rødt/hvitt». En fantastisk setting til det som skulle bli en spennende kamp like ved elva.

I Town-laget fikk vi endelig se Jonny Williams starte, som nylig hadde signert sin andre låneavtale med klubben etter et svært suksessfullt opphold forrige sesong. På bortebane under Mick McCarthy har vi aldri skint noe særlig, så det kom sånn sett som en liten overraskelse da kulthelten Daryl Murphy sendte oss i ledelsen midtveis ut i førsteomgangen. En herlig soloprestasjon som selv Eden Hazard ville vært stolt av. Som vi har erfart mange ganger, så ville ikke denne borteledelsen vare noe særlig heller. Etter mye press i innledningen av kampens siste halvdel, måtte Dean Gerken plukke ballen ut av målet da vi på meget sjeldent vis slapp inn mål fra hjørnespark. Jeg var nok ikke alene om å tenke at dette kom hjemmelaget til å ta hjem, da vi allerede hadde rotet bort en finfin 0-1 ledelse. Til tross for det, så var det denne Daryl Murphy da. Månedens spiller i september, Tyrone Mings, og Jay Tabb kombinerte fint før førstnevnte pisket et perfekt innlegg mot hodet til store iren, som sørget for ville jubelscener rett bak målet som 1-2 scoringen kom. Man skal vel tross alt ikke ta seieren på forskudd mot et så sterkt lag som Forest, men det var nok nøyaktig det jeg gjorde da jeg allerede rundt begynnelsen av overtid gikk ned for å forberede meg på feiringen med spillerne etter full tid… Nok en gang fikk hjemmelaget hjørnespark, og nok en gang ble vi straffet av dårlig markering/keeperspill – kall det hva du vil. 2-2 og slutt. Et fantastisk poeng på bortebane når jeg sitter her og skriver innlegget, men på det tidspunktet var det som et reelt spark i nøttene. Forferdelig tungt å ta der og da, men «at the end of the day», så var det ikke et resultat å skammes over.

I pausen på City Ground. "Joint top of the league".
I pausen på City Ground. “Joint top of the league”.

Som vanlig var turen til England helt strålende, og det er heldigvis ikke lenge til jeg skal tilbake. Et fantastisk sjarmerende land, som naturligvis står for verdens beste og mest lidenskapelige fotball.

Jeg kan ikke nesten ikke vente til jeg er tilbake med Ipswich-supporterne neste uke.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>